Bakkekontakt

ADHD

Jeg så en veldig interessant video av Rusell Barkeley (PhD) som foreleste om nyere forskning på ADHD.

Jeg tok følgene notater: (At jeg formaterte det midtstilt gjenspeiler en slags respekt og høytidelighet - dette er alvor, folkens. Dette skal jeg huske.)

ADHD er ikke en oppmerksomhetslidelse. 

Det er en motivasjonsforstyrrelse. 

Å opprettholde aktivitet for å nå mål er svært vanskelig, fordi vi er nærsynte i tid. Vi forholder oss ikke til framtiden før den er svært nær.

Distraksjoner leder oss faktisk helt av, vi går ikke nødvendigvis tilbake til den første aktiviteten etter en avsporing.

Å huske å utføre - dette kalles også arbeidsminne. Mange mister det med alderen. Mennesker med ADHD har alltid manglet det eller hatt dårlig sådan.

Vi mangler ikke kunnskap, ideer, planer eller evner. Vi mangler drivstoffet: MOTIVASJON.

Derfor kan direkte, tydeligere ansvarliggjøring for våre handlinger fungere. Å se konsekvensene av det man gjør, umiddelbart.

Vi har dårlig kapasitet til å holde informasjon i hodet over tid, informasjon som får oss til å gjøre noe. 

Jeg må ha ADHD. 

Ja. MÅ.

Er det ubesluttsomhet, eller er det en slags diger eng av mangfoldig ro?

Jeg har nettopp ryddet plass til å ha fri, til å la humla suse og ordene trille, til å puste og la pulsen falle og se det rundt meg. 50% jobb i stedet for 100.

Det blanke arket med god tid vrir seg snar rundt og roper «jeg er et ubeskrevet blad – skriv på meg! Nå har du muligheten til å gjøre noe nytt igjen!».

Nettsidene ligger der hele tiden og byr på stadig nye fristelser, og i dag var de ekstra løfterike. Det var både jobber innenfor det sosiale hjelpeapparatet og en litt mer spennende en, som skjenkekontrollør i utelivsbransjen.

Jeg får så veldig lett denne driven til å gjøre noe mer. Noe annet.

Noe av det som er mest utfordrende med livet, er at man må velge hvilke regler som skal gjelde for en. 

Det hevdes at alle innerst inne egentlig «vet hva de vil». Hvis det i den setningen ligger «vet hva de vil bruke tiden sin på og hvilke langsiktige strategier de skal ha for livene sine», så kan jeg ikke annet enn å konstatere at det ikke gjelder for meg.

For i løpet av en dag, for ikke å snakke om i løpet av en uke, så kan jeg være i sinnstemninger, eller i sett av opplevde sannheter om vi heller skal kalle det det, som er så ulike at de peker ut helt ulike retninger, ikke bare for hva jeg skal drive med, men for hvordan jeg skal forvalte meg selv som privatperson. Om jeg skal forsøke å skaffe meg en familie, om jeg skal forholde meg aktivt til klimasaken eller ikke, om jeg skal bestemme meg for å være et eksempel på forandringen jeg synes burde skje eller om jeg heller skulle være en agressiv pådriver, om jeg skulle forsøke å være et best mulig med menneske for mine nærmeste omgivelser eller om jeg skulle forsøke å nå frem og virkelig bli en bidragsyter til den offentlige meningsutvekslingen,  om jeg skulle forsøke å skape skjønnhet som folk kunne ha glede av eller om jeg skulle være den som drar tabuer fram fra krokene og tvinger fram nye debatter.

Jeg har forsøkt så mange ganger at det er svimlende, å finne svar på alt dette. Svaret avhenger av hvilke grunnsetninger jeg har for livet mitt. Og jeg har forsøkt å grave meg ned dit mange ganger. Lett etter noe som virkelig kan stå fast som en ledesnor. Kanskje har jeg funnet noen svar, kanskje har det vært forholdsvis like funn fra gang til gang også, men i såfall har jeg ikke noe klart minne om det, for hjernecellene går ikke til hvile om de en dag har funnet noe de finner for godt å holde for sant. Så snart en ny dag gryr, kravler de opp og fram og inn i de fjerneste kroker, igjen. Ingen krok skal være mørk. Ingen krok erklæres behagelige, interessante eller viktige nok til å rettferdiggjøre ekslusjon av andre kroker.

Når jeg gikk på videregående skole og hadde om Jean-Paul Sartre, fikk jeg et slags eksistensielt sjokk. Han hevdet nettopp at mennesket var dømt til å være fri, til å forme sine liv og velge sine egne sannheter. Jeg husker ikke nøyaktig om det var gjenkjennelse eller om det var forbauselse som preget reaksjonen min, men jeg husker at det satte meg ut av spill. Det var som om alle tankene mine gikk i oppløsning, at alt jeg visste bleknet, delene skled fra hverandre og ingenting var nødvendigvis sant lenger. Jeg forsto og anerkjente synspunktene hans, og kunne ikke gjøre det om igjen at jeg hadde lest dem. Nå var de mine også.

Jeg har et par ganger vært innom tanken at jeg kan klandre Sartre for at livet mitt etter den dagen har vært et kaos. At alt startet da. Det vil nok være en grov overforenkling å hevde det, men tanken om at ingen kan rømme fra den totale valgfrihet har virkelig satt seg i skjelettet. Det at jeg anerkjente og deretter aldri har klart å fortrenge denne valgfriheten har jo ført til eksponering for et rikt spekter med både tanker og opplevelser. Men kaoset som kommer med, og mangelen på avgrensning, er jo også det som har gjort visse doser av depresjon, angst, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, ufred og desperasjon til deler av livet. Nå hører det med at alt det foregående har ført med seg ganske velutviklede evner til å le, til å klø seg i hodet og glede seg over mangfoldet også.  

Men..  Det føltes som dette avsnittet måtte begynne med et men. Det ligger i strukturen på teksten så langt og diskursen i hodet mitt, at det må komme en konklusjon her nede et sted. «Nå kanskje jeg kan finne et svar, nå som jeg virkelig har avdekket selve strukturen som har ført til alle spørsmålene..» Og da mener jeg den strukturen at jeg har følt det nærmest som en plikt - som har blitt en tvangshandling? - å stadig ta stilling. Å aldri bli stående rolig og akseptere en reduserende innramming av verden. Vel. Drivet for å konkludere med noe er der, selv om erfaring tilsier at ingen konklusjoner vil bli stående uimotsagt særlig lenge. 

Men jeg tror konklusjonsdriften må vinne likevel. Jeg har tross alt en ganske ukuelig optimisme knyttet til at all (forsøk på) analytisk tankegang og snuing og vending på steiner, må føre til noe bedre. Kanskje er det så enkelt som at snuingen og vendingen gir meg en tilfredsstillelse i seg selv, og at det er her jeg egentlig trives best – i grublingen og utforskingen. Så gjenstår "bare" spørsmålet om hvilket format denne grublingen skal ha. Skal man forsøke å gjøre et levebrød ut av det? Skal man ta kontroll på den og forsøke å bli strukturert i forhold til den, eller skal man bare la den flyte fritt?

 - - 

Hvis jeg skal gå tilbake til gjøremål og karriere et øyeblikk: Her jeg sitter nå, etter å ha skrevet alt dette, kjenner jeg at jeg ønsker å bare være mer i ro. Ikke jage etter neste jobb eller utdannelse. At det som jeg har mest lyst til å gjøre mer av, og som virkelig gir ro, er å lage fysiske ting, eller pusse opp gamle ting. Ved siden av å drive gården på best mulig måte. Og skrive, i et eller annet ambisjonsnivå. Og kanskje sysle litt med musikk.

Jeg opplever jo at behovet for å virkelig hevde meg og vise fram det ypperste jeg kan prestere på ulike områder, har lagt seg litt i det siste. Jeg kjenner en større tilfredshet med det å bare få lov til å være en undrende observatør og å stå litt på sidelinjen. Kanskje være en god lytter for andre som trenger det i blant. Men det å stupe ut i en del av det masende kjasende livet jeg ser rundt meg, og liksom identifisere meg med den ene kulpen og det vannet som finnes der, vet jeg jo egentlig at jeg aldri vil trives med på sikt. 

Men jeg tror virkelig på at ro er den kanskje aller viktigste komponenten i det som kan kalles en «lykkelig» livstilstand. Og ro tror jeg blant annet kan komme med forpliktende valg. Det krever at man bestemmer seg selv for å la valgene være forpliktende. At man faktisk velger å ekskludere noe.

Phhh. Så. Kan eksludere det å eksludere, eller?

Det var som å få et glimt av sjelefred, liksom. Advarsel: følelser, nesten religiøs kaliber

Nå skal du høre.

I går kveld var det det slippfest og konsert med et lokalt lovende band. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta en fest eller holde meg edru så jeg kunne kjøre hjem.

Jeg tenkte både på det og på andre ting mens vi var på vei til konserten, blant annet spørsmålet fra en gammel klassevenninne om å bidra i administrasjonen i en organisasjon i forbindelse med katastrofen på Filippinene, og om jeg skulle sende en melding til kjæresten som jeg ikke riktig viste om jeg hadde gjort det slutt med, eller ikke. Jeg fløt litt rundt i disse tankene, så jeg koblet meg ikke ufllstendig på de andre som jeg var sammen med.

Det var litt ståkete å komme inn på konserten, litt for mange inntrykk, jeg ville egentlig bare tenke i fred og/eller at konserten skulle begynne, så jeg kastet meg ikke ut i verken sosial kjempeinnsats eller alkoholen.

Men det var hyggeilg likevel, for eksempel å treffe min gamle lærerinne som jeg elska sånn, og et par andre gamle kjente er fullstendig i sving med det ordinære livet og fullt påkoblet hverdagslivet.

Konserten begynte omsider. Den var hyggelig, fin og litt melankolsk, men samtidig litt overfladisk og ungdommelig lett. «De er ikke SÅ bra», sto jeg og tenkte kresent vurderende iblant. Sangene er litt for like, og de formidler dem ikke, de er kry og framfører dem. Men det er kanskje sånt man gjør på en releasekonsert.

Jeg var ikke misunnelig. Jeg sto heller der og tenkte at alt dette som folk rundt meg var involvert i, for eksempel å vie livet sitt til å spille i et band, det alminnelige nærsynte livet som de frivillig valgte å begrense sine erfaringer til, det hadde jeg ikke noe behov for å koble meg på.

Jeg følte at i stedet for å prøve mer på å prestere eller representere innenfor noen av alle disse ferdigdefinerte paradigmene, ville jeg heller bare holde meg på utsiden, og betrakte det. Det er jo sånn jeg er - hvorfor skulle jeg ikke bare bli stående her. Det er det som er riktig for meg. Jeg vil alltid se alt fra utsiden uansett. Disse enkeltarenaene er så avgrensa. Så trange.

Og jeg kjente en letthet over å bli frigjort fra sorgen over å ikke prestere på ditt og datt område.  En frihet som gjør meg i stand til å nyte alt det som finnes på avstand uten at jeg selv behøver å prestere.  

Samtidig kom melankoloien over denne mangelen på intenst og uunngåelig engasjement. Over å ikke føle så sterk personlig knytning til noe, over å ikke være redd, ikke henrevet, ikke livredd forelsket, ikke hjertebankende brennede opprørt, ikke trist. En melankoli over frakoblingen. Og en følelse av fjernhet fra de to vennene mine som sto ved siden av, meg, som jeg tenkte at sannsynligvis ikke ville ha så stor glede av om jeg åpnet munnen og fortalte dem hva jeg sto og tenkte på, men ei heller av at jeg sto der og var så taus og forholdsvis lite responsiv til de forsåvidt hyggelige utspillene deres. For mens jeg sto der og skled inn i denne avstandskomforten, la jeg merke til at det folk rundt meg sa, stort sett var mer eller mindre usanne ting som de presenterte med en dertil kraftig dose undertekst som egentlig handlet om at de ønsket fellesskap med dem de sa det til. Strengt tatt latterlig overflødige meldinger som ikke egentlig handlet om noe, men som var ment for å skape et fellesskap i øyeblikket. Det er jo sånn folk gjør. Hele tiden. Den dagligdagse, overfladiske praten har aldri vært ment for å dele informasjon. Vi prater for å kjenne at vi er sammen.

Jeg følte at jeg overhodet ikke hadde plattformen som trengtes for å motta og respondere riktig på sånne meldinger denne kvelden. Langt mindre generere noen selv. Det var som om jeg ikke var påkobla samme nett. Hvis de andre var formaterte nettsider, var jeg skrevet i HTML. Og jeg fikk dårlig samvittighet overfor mine to venner, som jeg tross alt satt veldig pris på å få gå på denne konserten sammen med og som jeg var så glad for å kunne kalle venner.

Jeg dro etter hvert hjemover med en følelse av å ha hatt en lite ambisiøs og passe hyggelig kveld. Søstera mi ringte meg mens jeg satt på bussen til sentrum. Jeg vurderte det ltt, og ringte så tilbake ni minutter etterpå uten å komme gjennom. Sto der på bussholdeplassen og følte meg nesten fri for empati, selv om jeg var ltt urolig for henne. Hun er tross alt - i sin egen forståelse - singel langt på overtid, og med en tendens til å komme med dårlige nyheter. Å være så uberørt av at hun hadde forsøkt å ringe meg en lørdag kveld på tross av det, var litt urovekkende, men også fritt. 

Når jeg nærmet meg hjemme hadde følelsen av å være avkoblet fra alt, avansert enda ett hakk. Som om det ikke betød noe hva jeg egentlig presterte eller noe som helst. Og når ingenting betyr noe for deg selv, når du ikke har behov for å hevde deg lenger, hva blir igjen da?

Andre. Plutselig blir det veldig lett å sette andre før seg selv. For hvorfor skal man drive og fremme seg selv og markedsføre seg selv, finne en etablert arena å hevde seg på, hvis man egentlig bare står utenfor og observerer alle disse arenaene uansett?

Jeg følte meg så rolig, sterk, og helt fri for alt mulig som kunne dra meg ned. Jeg har vært gjennom så mange angster og kriser, jeg har det så bra der jeg bor og med situasjonen min - til tross for at jeg ikke har en fancy eller intellektuelt stilig jobb. Og jeg kjente at nesten ingenting kunne skade meg lenger. Og at da kan jeg jo bare støtte andre, når de sliter med alle disse tingene som kan plage en. 

Etter at jeg kom hjem, malte jeg en vegg mens jeg skrev meldinger med eksen. Eller kjæresten som det muligens var i ferd med å bli slutt med. Og jeg kjente verken sårbarhet, sinne, mistenksomhet, ikke en eneste negativ følelse. Bare lyst til å være varm. Det var så godt. Så lett.

Hva var det for noe? Denne følelsen var virkelig sterk og stor. Jeg hadde noe igjen noe av den dagen etter, men den ble forstyrret og bleknet iallefall mye. Jeg vil gjerne holde den fast. Hvordan kan jeg klare det? 

Men takk for at jeg fikk føle den. 

Medisin mot mismot

Noe som irriterer meg kanskje nest mest med meg selv, er tendensen til å være selvrestriktiv.

iumiumloven:
1 - Jeg kan ikke si noe banebrytende om noen ting, alt er helt sikkert sagt av noen andre før.
2 - Ingen vil være interessert i det jeg skriver, jeg maksimerer bare idiotiske små kriser og innfall i mitt eget hode.
3- Det trengs ikke flere ord i verden, jeg skriver bare for min egen skyld, for å få ut noe som trykker og for å føle meg stilig, innsiktsfull og velformulert.
4 - Jeg bidrar ikke med noe i verden, jeg vil bare flyte med strømmen som nok en tosk som lar det store altomfattende forfallet skje rett foran øynene mine.

muimuimedisin:
1 - Det holder ikke at en ting sies en gang. Hvis du synes det er en tanke som har noe for seg, bør den sies så mange ganger og på så mange måter som mulig.
2- Du vet så godt at det er stappfullt av mennesker der ute som bare trenger at noen sier det de går rundt og tenker - og kanskje ikke er klar over at de tenker det en gang. Noen må sette ord på det for dem! Og dine tanker og ideer kan trigge andres tanker og ideeer. Den sommerfugleffekten kan vi ikke få for mye av.
3 - Hvis det å skrive får deg til å føle deg innsiktsfull, sitlig og velformulert så er det noe du er berettiget til å føle. Hvorfor skal ikke du få lov til å føle deg litt fancy i blant? Og ref alle de tre forrige svarene, du bidrar du med noe bra så lenge du skriver ting som er sant og viktig for deg selv.

Fritt forfall

Noe av det som irriterer meg mest med meg selv, er at jeg har en tendens til å prøve å være normal.

Jeg kommer på det med ujevne mellomrom - når et eller annet vekker meg fra den utrettelige daglige tvangstanken om å holde skrittene innenfor veikanten. Det kan være en karakter på tv som minner meg på det. Hvem som helst. Noen som er modige selv til å stå fram som den de er selv om det virkelig ikke passer inn i bildet av en ordinær og såkalt vellykket vestlig borger.

Kravet om å være normal eksisterer to steder. I verden, og i våre hoder. I utgangspunktet skulle man kunne regne med at kravet i hodet avstammer fra og nogenlunde overensstemmer med kravet i verden. Men det behøver ikke være slik. Hodekravet kan både være en magnifisering av verdenskravet, og en forminskning. Det aller beste hadde selvsagt vært om hjernen klarte å lukke igjen fullstendig for trekken utenfra, passe sine egne saker, i lun fred og ro. Men fornemmelsen om hva andre levende vesener tenker og mener om alt jeg gjør har det med å sive inn gjennom de minste sprekker.

Jeg har alltid kjent en dragning mot det forfalne. Det som ikke forsøker å prestere lenger. Det som innser at det har tapt - og bare er.
En narkoman som har falt utenfor de vanligste samfunnsinstitusjonene, rollene og rutinene. Det er ingen som lenger forventer at hun skal få seg en dugelig utdannelse, lage barnebarn til sin mor eller få et lykkelig familieliv. Ingen som blir fornærmet om hun ikke har med hjemmebakst i juleselskapet. En bygning som er ferdigbrukt og i ferd med å bli tatt tilbake av naturen. Ingen kommer lenger halsende fra butikken med malingsspann etter malingssppann for å rette den opp, holde den ambisiøst glinsende og stivt posert. Den får lov å dø en stille død, og forfallet er uendelig vakkert.

I morges fikk jeg se noen av bildene av narkomane som fotografen Tine Poppe har tatt, og det jeg kjente var en blanding av beundring og misunnelse. En ting er at de er vakre. Det som er bristet, som viser sitt sanne ansikt, er vakkert. Og tegn på medfart og naturlig nedbrytning er vakkert.  I tillegg er det noe modig over å ikke prøve å holde seg innenfor denne runddansen av en livsløgn som samfunnet vårt uansett er. Disse menneskene behøver ikke fortelle seg selv eller noen andre at de fikser alt, at de har kontroll, at alt kommer til å gå bra, at de nye setetrekkene i SUV'en er virkelig komfortable eller at det var hyggelig å møte så mange spennende nye mennesker på event'en i går. For alt har ikke gått bra, de har ikke kontroll, og det vet alle. Og alle vet at det er helt andre ting enn setetrekk og høflig konversasjon med overfladisk interesserte fremmede mennesker de trenger. Akkurat som det er alt annet enn det folk flest trenger. Det er bare det at folk flest fortsatt forteller seg selv den løgnen, at setetrekk og networkingevents faktisk er ganske viktig.

Å tegne misunnelsesalter av samfunnets erklærte tapere vil mange sikkert kalle både virkelighetsfjernt, umodent, egoistisk og latterlig romantiserende. 
Jeg kan ikke skrive under på virkelighetsfjernt uten å ha diskutert hva som er mest virkelig først. Ens egen umodenhet er det i prinsippet umulig å gi en objektiv vurdering av. Men egoistisk kan jeg nok helt sikkert være - dog ville jeg også her gjerne vært med på en diskusjon om hvordan de to formene for egoisme står i forhold til hverandre - den som fører til at du ganske enkelt holder deg utenfor, og den som fører til at du deltar, men hever deg over og foretrekker å ignorere de som velger å stå utenfor. Romantikken vet jeg ikke hvordan jeg skal stille meg til. Jeg vet ingenting om å være narkoman. Jeg vet en del om å prøve å passe inn i et samfunn du bare føler deg utenfor og helst ville rømt fra, men det blir jo umulig å sammenligne med førstehåndskunnskap til bare en av to deler. Jeg vet bare at de som ikke pålegger seg selv å late som noe som helst, i allefall i én forstand er friere enn både meg og deg.

Vise om livet, havet, angeren og hvordan vi kanskje kan få det til likevel.

vi starter ut med brillene på snei

for vi vet det er så lett å finne vei

har verdens største mot og største krav

og seiler uten frykt på kjempehav

så lager vi vår dag av lek og uro

og finner alt vi ikke ventet på

og fylles av en drøm så øm og utro

om noe som vi vet at vi skal få

det var en solskarp dag at vi forsto

at ikke alt vi så for oss besto

så grep vi tak i noe som vi fant

og gjemte varsomt unna det som brant

nå lager vi vår dag av trang og trøtthet

og skyver det vi ville bort og fram

vi henger i et tau av mandagsmorgener

og glemmer oss så ofte som vi kan

vi bærer ingen briller lenger nå

men bærer alt vi makter utenpå

for veien som vi gikk er blitt så lang

og den distansen går vi kun en gang

så lager vi vår dag av trøst og trygghet

og holder fast i alt som er som før

og knuger ømt den gamle bitre bunken

av regninger fra fut og reparatør

så lager vi vår dag av flid og frihet

for alt vi har det lagde vi i lag

og det vi trodde at vi skulle frykte

det viskes bort av nok en nyfødt dag

Tro!

Jeg opplevde en gang at et annet menneske speila alle mine favorittsider - og et par av mine mer hemmelige sider. Det var uhørt deilig. Sånn er vi, sa vi, tøffe, fantastiske, kloke, snille, ville, og vi bryr oss ikke en dritt om hva andre synes. Han speila også den fundamentale pessimismen min. Men han gjorde det hengende flirende fra et kraftig tau av gi faen og la oss bare ha det gøy med hverandre. Han hadde gitt opp. Det kom ikke på tale å tro på noe som kunne svikte. Og han hadde sett mye svikte.

Det eneste han ikke speila, var usikkerheten min. Og idealismen min, som lå i krampe nederst på bunnen av et syltetøyglass med grumsete vann.

Det er ett oppgjør jeg vil ta med deg. Det er ikke lov å slutte å tro på det gode. Det du tror på, bygger du. Det du ikke tror på, lar du dø.

Alt som er monotont er vakkert

Sunn, norsk, syk ungdom

I dag var forfatteren av boka "Krig er gøy" på P2. Jeg ble sittende å måpe i bilen mens han snakka. Jeg trodde selvfølgelig tittelen var fullstendig ironisk. Det er den ikke.
Han er tjueseks år. Han hørtes ut som sytten.

Denne karen sier rett ut at krig er gøy. At det når alt kommer til alt er dét det handler om for gutter på hans alder. Inkludert hans fiender. Han hevder det er sånn, og han aksepterer han fullt ut, at begge sider av striden gjør det for spenningens skyld.
Han har vært i Afghanistan, han har vært leiesoldat, og nå vurderer han å verve seg til fremmedlegionen. (Jeg måtte google Fremmedledgionen. Det er en fransk styrke bestående kun av utlendinger. De var kjent for å trekke til seg pøbler og leiesoldater før - nå er de visstnok en smule mer anstendige.)

Denne guttungen satt på Norges etter min mening beste radiokanal, P2, i beste sendetid og snøvlet fram på sitt tenåringsspråk at han egentlig bare kom på å skrive denne boka fordi andre driver jo og skriver om krig og sånn, ikke sant, og så innrømmer han bortimot totalt ubeslørt at han gir ut boka for pengenes skyld, og at han overhodet ikke har noen annen hensikt med den.

Jeg blir forfjamset og forferda over at han får lov å sitte der og si rett ut at han gir F i høyere etisk motiverte forsøk og gode hensikter - at han rett og slett holder det å reise i krigen som den ypperste form for spenning. Bedre enn ekstremsport, bedre enn å drive hjelpearbeid i farlige områder. Å krige- det er det ultimate. Jeg er paff, sint og skremt. Han framstår som en grotesk legemliggjøring av alt det verste med vestlige samfunn anno 2013. Moralsk forfall, total nihilisme. Og han bryr seg ikke.

Men det slår meg at dette er antagelig noe vi trenger. Idioten viser fram noe som vi alle bør innse. Krigføring trekker ikke til seg de nyanserte, de omtenksomme, de følsomme og reflekterte. Det tiltrekker seg unggutter som har lyst til å skyte med våpen og brøle.
Hva er det da vi driver med? Vil vi dette? Vil vi ha idioter som digger å krige, til å forvalte ansvaret for dødelige våpen i våre gode hensikters tjeneste?

Og tror vi at "de voksne" i uniform er helt annerledes? Offiserene som for ikke lenge siden var virile unggutter selv, som har gått en lang vei og sett og opplevd mye, som sitter bak store bord og legger planene som dagens spirer får utløp for sitt nervøse testosteron gjennom å sette ut i livet?
Jeg lar det stå åpent. Sannsynligvis og forhåpentligvis er det ikke fullt så enkelt. Forhåpentligvis og sannsynligvis finnes det et stort mangfold innenfor den militære verden akkurat som i resten av samfunnet. Og sannsynligvis og forhåpentlig-inderlig-vis er tjueeksåringen en ekstrem variant.
Men jeg er sikker på at han ikke er alene. Og at han finnes, og får lov til å snakke så åpent om hvordan han kriger for Norge for moro skyld, er med på å leglisere umotivert vold.

Denne typen holdninger er kanskje faktiske, virkelige. Og kanskje et "naturlig" villskudd på utviklingen. Men det er uanstendig, uansvarlig, og ufyselig å la det stå uimotsagt. Å som denne gutten ikke overhodet vise tegn til å ville det gode engang, men med åpne øyne bidra til det helvetet som krig er, for egen underholdnings skyld, det er sykt, det er råttent og det er fornedrende om alle andre i uniform som forsøker og ønsker å gjøre noe riktig.

Hva i all verden er en partner for noe?

Det kan ikke være sant at det er én måte å være par på.
Nei, altså ingen har vel noensinne påstått det heller. Men vi snakker jo om det, parforhold, som om det var én ting. En felles ting.
Men det er det jo ikke!
Hvordan i all verden kan Petra gi meg råd om forhold når Petra er en annen person?
Hun har én måte å ha forhold på, jeg kan ha en helt annen.

To personer kan være sammen fordi de:
Er lekekamerater
Er gode samarbeidspartnere
Er lidenskapelig oppslukt av de samme tingene
Er lidenskapelig oppslukt av hverandre
Møttes på et tidspunkt da det passa ganske bra å bli sammen med noen
Består av en som liker å støtte, og en som trenger å støttes
Består av en som liker å kontrollere, og en som liker å kontrolleres
Er like temperamentsfulle og gir hverandre motstanden de vil ha
Begge sier lite og liker best å ha det stille rundt seg
Begge liker youghurt og kornblanding til frokost

Og så leser vi bøker om parforhold og innbiller oss at det finnes fasiter?
Seriøst.

Viktig + verdsatt kunnskap = skolefag

Fagene som det undervises i på den norske skolen, har eldgamle røtter. Kristendom, skriving, lesing og regning var fagene som sto nedfelt i Norges første skolelov, fra 1739. Samtlige har bestått fram til i dag - med noen variasjoner. Det på tross av at verden og vår kunnskap om den har endret seg radikalt. Henger vi med i utviklingen?

Samfunn liker stabilitet. Og etablerte vaner kan være fordelaktige å opprettholde, både av hensyn til vår identitet som samfunn og av rent praktiske grunner. Fagene som undervises på skolen i dag er opp igjennom historien blitt godt befestet som verktøy i måten vi organiserer samfunnet på, og derfor er de nødvendige å undervise i for å kvalifisere oppvoksende generasjoner til å ta del i det samme fellesskapet. De gjenspeiler på den ene siden hva som ansees som de viktigste verktøyene for å fungere ute i verden, og på den annen side enkle, grunnleggende startpunkt innenfor fagområder som er høyt utviklet og verdsatt blant oss.

Ta språket, for eksempel. Siden menneker har utviklet språket og benytter det til å kommunisere hele tiden, er det nyttig å lære bort noen felles normer for hvordan vi kommuniserer skriftlig. I tillegg legger elementær språktrening grunnlaget for å studere mer avanserte avarter og språklige krumspring som har utviklet seg i vår kultur, som dikt, noveller, romaner og sonetter - for de som senere får interessen for den slags.

Mattematikk er en grunnleggende byggestein for alle de praktiske og tekniske sidene av vår sivilisasjon, og en åpenbart nyttig ting å begynne å lære allerede fra barnsben. De enkleste bestanddelene av mattematikken er dermed tilrettelagt som pensum allerede fra første klasse. En folkeliggjøring av en disiplin som ultimat sett er uhyre komplisert og i siste instans setter oss i stand til å løse imponerende komplekse problemstillinger - for de som senere ønsker å gå den veien.

I naturfag lærer elevene  om seg selv og hvordan kroppen fungerer - og lærer dermed å ta godt vare på seg selv og å forebygge sykdom. En kjempeviktig grunnleggende kunnskap som alle i vår privilgerte del av verden får et minimum av, og som noen tar videre med seg inn i medisinstudier. 

Men hvorfor er det innenfor naturfagen nesten utelukkende kunnskapen om materien vår, kroppen, vi skal få innblikk i? Vi lærer at det er lurt å spise grønnsaker allerede fra barnehagen av, men at det er sunt å prate om hvordan man har det, at klare mål gjør oss i bedre stand til å ha framgang, at gruppetendenser får oss til å svare feil selv om vi vet hva som er riktig -  disse tingene får vi kun innblikk i hvis vi er heldige.

Psykologi er læren om hvordan vårt viktigste organ og den ikke-materielle siden av oss fungerer. Hvorfor vi er som vi er, og hvorfor vi har det som vi har det. Er ikke dette kunnskap som vil kunne bety enormt mye for våre liv, hvordan vi tar vare på vår egen psykiske helse og hvordan vi som samfunn kan fungere bedre?

Det kan kanskje være fristende å innvende at dette bare er sunt folkevett. At man må regne med at vi får tilsttrekkelig kunnskap om sånt fra våre foreldre og andre i våre omgivelser.Men det de fleste som begynner å lese litt grunnleggende psykologi oppdager, er at det er mange funn i denne vitenskapen som tyder på at nettopp våre første innskytelser og vårt "sunne folkevett" og våre mest naturlige reaksjoner ofte ikke bare er feil, men også kan være direkte skadelig.

Vi snakker om et fagfelt som er ungt i sammenligning med for eksempel medisin, men det har utviklet seg raskt. Man kan i dag si veldig mye med veldig stor sikkerhet om hva som påvirker oss psykologisk - på samme måte som man for femti og hundre år siden kunne si mye med stor sikkerhet om hva som påvirket oss fysisk. Alt man trodde om kroppen da var ikke riktig - men man visste mye. Alt er ikke hugget i stein innen psykologien, men det er det ikke i noen vitenskap, og man vil aldri slutte å finne enda mer eksakt kunnskap om årsak og virkning. Men skal man unnlate å spre den kunnskapen man har lyktes i å oppnå, av den grunn? Psykologi har direkte konsekvenser for absolutt alt vi som mennesker foretar oss. Er det mindre nyttig å få innblikk i den mest grunnleggende kunnskapen innen dette feltet, enn å lære å konstruere geometriske figurer?

Menneskene kan å fly. Og vi vil aldri lande igjen.

Vi blir alle født et sted. Altså, sånn sosiokulturelt. Vi vokser opp i en dal av holdninger og tradisjoner som stammen vår har bygd opp rundt oss, som trygge avgrensninger vi kan holde oss innenfor. De forteller oss hvem Vi er og hvem diverse varianter av De Andre er, hva verden utenfor betyr for oss, hvor viktig det er med riktig kosthold kontra rik kunst, hva Vi tenker om hverandre og hva slags bedrifter Vi gjør. Hadde vi ikke som nyfødte og nakne hatt disse avgrensningene, disse åsene som stenger for utsikten til resten av verden, hadde vi antagelig hatt store problemer med å organisere, og forholde oss til all informasjonen vi ville være bestrålt med. Som om det ikke var nok å få vite at det fantes en verden utenfor mors mage. Og de fleste mennesker foretrekker - i allefall når vi etter en tid har blitt vant med å oppholde oss på ett sted - å holde seg til étt sett med regler. I den samme dalen. Folk har oftest en iboende trang til å være trygge. Da er det godt at man kan holde seg innenfor kjente omgivelser og paradigmer, og treffe mennesker man snakker samme språk som. Det resulterer i at man gjennom et liv beholder grovt sett de samme holdningene, er engasjert i omtrent de samme sakene og føler seg hjemme i omtrent det samme miljøet. 

Stedet vi blir født på legger jo også et viktig grunnlag for hvilke veier vi kan komme til å få øye på. I utgangspunktet er vi avhengig av at noen viser oss at det i det hele tatt er mulig å forflytte seg. Men når vi først har fått forsøke å bevege oss ned en vei og opplevd at det er mulig å endre perspektiv fra der vi først var, åpner det seg straks nye muligheter for veivalg. Vi prøver en ny, og kommer snart til enda et veikryss og får øye på landskap vi ikke så tidligere.

Vi oppdager kanskje et skolefag vi har anlegg for og som vekker glød i oss. Kanskje vi møter personer som lærer oss noe om et tema vi ikke ante noe om. Kanskje vi oppdager sider ved oss selv vi ikke var klar over eller leser en bok som endrer vårt syn på verden. Flere nyanser og detaljer beriker kartet vårt, utvider det i flere retninger og vi får et rikere inntrykk både av verdens sammenheng og usammenheng.

Og den første gangen vi virkelig får se et glimt inn i en helt ny dal - hvor det finnes flere måter å se verden på enn den vi selv har lært - kan være skremmende. Vi møter solk som er radikalt uenige med oss. Som fortelelr oss noe foreldrene våre ikke har fortalte oss, og som forandrer alt - hvis vi aksepterer det som sant. Og vi blir utsatt for valget - skal vi åpne oss for tanken om at alt vi trodde var sant, kan være feil? At det i beste fall kunne være ufullstendig? Det er et stort spekter av mulige utfall fra et slikt dilemma.

De siste par tiårene har det blitt mer og mer selvfølgelig å anbefale for unge mennesker at man ikke hører for mye på hva andre mener om hva man skal ta seg til, men følger sin egen vei. Akkurat det kan nok tolkes på så mange vis. En vei kan også være et ønske om å ikke bevege seg for mye. Om å bli på stedet hvil. 

Jeg har instendig forsøkt å finne nettopp den veien som var min. Men jeg har aldri likt å holde meg lenge i en dal. Jeg har alltid følt at jeg må videre. Jeg har bevegd meg fra den ene til den andre - jeg har gått på mange veier. Og når jeg har kommet over et pass og inn i en ny dal, har det noen ganger vært forfriskende herlig, noen ganger spennende og på grensne til skremmende, men alltid interessant. Å se at det finnes andre perspektiver, har alltid vært livgivende.  Men jeg har alltsi vært usikker på hvor jeg skulle ende opp. Hva lå i enden av min vei? Jeg har lett og lett. Jeg har prøvd å unngå å gå to ganger på den samme veien, men har likevel følt at jeg har gått i ring. Jeg har blitt utålmodig og tatt avstikkere - løpt ut i grøfta og over til neste vei før jeg kom til veikryset. Og jeg har ikke blitt fornøyd. Vissheten om alt det andre som finnes gjør det umulig å stå stille. Og jeg har utallige ganger spurt meg selv hva som var galt. Om jeg bare hadde et defekt kompass. Om jeg egentlig trengte noen til å tvinge meg til å holde retningen. Om jeg trengte noen til å bestemme hvor jeg skulle stanse.

For et år siden lærte jeg for første gang å fly. På ordentlig. Jeg svevde 600 meter over bakken i et skianlegg, med vind som suste tvers igjennom meg. Jeg hang i en sele under en paraglider. Å bevege seg uten motorisert hjelp i løse luften, og styre dit man vil mens man betrakter alt ovenfra, ga meg en egen type mestringsfølelse og frihetsfølelse som gjorde meg høy. Når jeg hadde landet, og snurpet sammen paragliderskjermen til en rosett som lignet en overdimensjonert knallrød brudekjole, presset jeg meg selv og brudekjolen inn i det lille gondol-egget, og sang "up where we belong" hele veien opp til toppen igjen. 

Vi har blitt fortalt at vi ikke skal ha en fragmentert, multippel og variert oppfatning av verden. Vi skal ha en! Det er jo det alle rundt oss har. ( Eller iallefall virker som de har. ) Vi skal finne og forsone oss med et verdensbilde som vi forfekter forholdsvis konstant overfor omgivelsene, og som de dermed kan vite at vi forfekter. Vi skal finne vår vei, og så skal vi ende opp i vår dal og stemme på vårt parti. Problemet er bare at i 2013 svever vi alle sammen. Og vingene våre heter internett. Ingen er lenger forskånet fra å se hele verden på en gang.

Oppdriften består av informasjon, og den vil ikke forsvinne. Bakkekontaken og det trygge, snevre verdensbildet er long gone. Uansett hvor tung du prøver å bli vil du ikke klare å glemme utsikten der oppe fra. Da er det like godt å akseptere det at vi flyr rundt over fjelltoppene, over alle stiene og dalene, og betrakter dem fra avstand, der de ligger i all sin forbløffende variasjon og fascinerende motsetninger. Og jeg vil heller studere hele spekteret av innfallsvinkler og erkjenne at de eksisterer hver eneste dag, enn å late som jeg ikke ser det jeg ser.

Død over klimaangsten

Jeg stemmer for å gi krisen og angsten fingern.

Jeg hater å være redd. Jeg er ikke det til daglig, og ikke sånn at det gjør vondt, men jeg tror på FNs klimapanel, og de sier ting som gjør at jeg har god grunn til å være redd. Om ikke for mitt eget liv, så for den angsten for eksempel mine barn - hvis jeg velger å få noen - kan komme til å oppleve. Men det er én befriende tanke som gjør at jeg på tross av elendigheten stort sett har det veldig bra, og det er følgende: Det hjelper ingen at jeg blir redd. Verden blir et litt dårligere sted, ikke et litt bedre sted, av at én person til har det fælt. Jeg kan gi demonene fingeren, for de har ingen funksjon. De er oppsagt.

Jeg las en bok engang skrevet av en mann som hadde fått kreftdiagnose og hadde omtrent et år igjen å leve. Det han gjorde når han fikk beskjeden, var å reise på turne og fortelle så mange mennesker som mulig at det viktigste i livet er å ha det gøy. Jeg tror fra dypet av min sjel at han hadde rett. Hvis vi som har de fleste premissene på plass for å ha det godt ikke nyter livet, hva er da poenget med alt det vi gjør eller ikke gjør for å gjøre verden til et bedre sted?  Så med god samvittighet - faktisk mener jeg nesten at jeg er forpliktet til det - nyter jeg livet så godt jeg kan. Men jeg ser ikke noen motsetning mellom det og å være innstilt på å ta en seriøs dommedagsspådom på alvor. Det ene er faktisk helt nødvendig for å klare det andre. 

Vi mennesker har en viss tåleevne, en viss robusthet - også psykisk. De fleste opplever lengre eller kortere perioder med harde mentale belastninger i løpet av livet. Men de fleste klarer seg bra i det lange løp.  Belastningene er innenfor det vi kan kalle normalen, eller det spenn vi har fleksibilitet til å klare. Det ligger i vår natur som art å takle det, og klare å komme oss videre. Det er en del av genpakken som evolusjonen har gitt oss.

Noe vi ikke er så godt genetisk utstyrt for å takle, er nettopp dette vi opplever nå. Å bli stilt til ansvar for noe vi ikke har fortsått eller riktig visst hvordan vi skulle unngå. Ingen av oss har jo ønsket å påføre naturen skade, og de færreste av oss føler at vi har gjort noe graverende galt. Likevel skal vi liksom dele ansvaret.
Sannheten er jo at årsakene til vårt store, felles problem er mange, mange, og spredt ut over forholdsvis lang tid og enormt mange mennesker. Vi kan ikke peke på en og si "du har gjort mest! Du må begynne!" Vi må tåle at resultatet er avhengig av at hver og en av oss viser vilje.

Genetisk egenterror

Det vi ser av klimaprognoser nå for tiden er så alvorlig at vi egentlig er berettiget til å ha panikk alle sammen. Vi kunne fint ha løpt rundt og veivet med armene uten at det hadde vært som soe som helst merkelig med det. Det faktumet vi har fått servert temmelig klart og tydelig i mange år nå, er til syvende og sist at menneskeheten kan være i ferd med å grave sin egen grav. Men vi løper jo vitterlig ikke rundt og krasjer med hverandre i villfarelse fordi! Vi har derimot en forholdsvis distansert tilnærming, kan man vel si, noe som nok på mange måter er bra. En menneskehet i full panikk er nok ikke noen spesielt god problemløser. Det ville nok snarere vært nok et pikant problem. Og vi har genmateriale for å unngå den slags dumheter. Så som de godt fremavlede og sosialiserte mennesker vi er, så leser vi i stedet nyhetene med omtrent samme vinkel i nakken  som før, leser ting inni oss, tenker litt på det, og så legger vi avisen fra oss, eller lukker nettleseren, og går og gjør noe annet. Vi er vant til at det står mye fælt i avisene, og ingen har noen gang før forventet at vi skulle reise oss opp i affekt, veive med armene, straks gå ut og snakke med naboen eller reise sprenstreks til Stortinget for å demonstrere av den grunn. Nei, da er det bedre å sitte i ro og vente til neste avis kommer, så får vi se hvor ille det er blitt da. (Når det blir ille nok skal vi nok reise oss og gjøre noe ser du. Iallefall være med i et tog, hvis noen andre starter et. )

For selv om vi la fra oss avisen, vet vi innerst inne at noe er alvorligere enn før. Og det plager oss at vi ikke gjør noe annet enn å legge fra oss avisen.

Homo fjasens

Den vanskeligste delen av det å løse klimaproblemene, er nettopp det at en hel verden må takle det å ta denne informasjonen innover seg. Miljøproblemer er et så til de grader lite sexy tema, så trist og trasig, noe det bare er knyttet pekefingre, vond samvittighet og dårlige utsikter til. Velfungerende mennesker går ikke rundt og har slike spørsmål i bevisstheten. Da styrer vi heller unna, og tenker på noe annet. Naturligvis! Vi er jo i kollektivt sjokk. Det tok tid å få folk til å tro på at verden ikke var flat også.

Men vi står foran et faseskifte: Vi er i ferd med å overvinne angsten og den hemmende krisen, og komme over i handling. Vi lærer oss å slappe av og være glade for det vi har, samtidig som vi tar alvoret inn over oss. Vi kan fjase og feire samtidig som vi redder oss selv og barna våre fra den visse katastrofe. Vi må befri oss selv fra den dårlige samvittigheten som får oss til å se vekk - og heller begynne å gjøre noe.

Min jobb er å gjøre det jeg kan i mitt lille liv, mens jeg virkelig nyter og setter pris på de godene som er skjenket meg her jeg sitter i verdens deiligste lille land. Jeg kan ikke på langt nær nok om sammenhengen mellom mine vaner, samfunnsøkonomi, internasjonal politikk og temperaturen på kloden, til å vite hva som er de beste og viktigste tiltakene. Det må noen andre fortelle meg og overbevise meg om. Jeg har ikke noe annet valgt enn å stole på at de som har kompetansen til det, trer fram i debatten og formidler godt slik at de riktige tiltakene får oppslutning og til slutt ser dagens lys. Men jeg må gi min støtte til dem. Og jeg kan tørre å prate om det, for alle vet det egenltig. Vi må bare flytte det fra bakerst i bevisstheten til fram til pannbrasken og snakketøyet. Vi vet det alle sammen, og vi må vise politkerne at det er dette som er det viktigste. Og når vi snakker med den klimaskeptiske naboen får vi bare forsøke å gjøre det uten å skremme henne så voldsomt at hun rømmer med neste charterfly til syden. Vi må fortelle henne at det går greit- det er bare å begynne å gjøre noe med problemet. Monsteret slår sprekker i det øyeblikk vi griper tak og begynner å jobbe mot det.

Den kvalmen

Så nå har jeg skrevet det jeg ville formidle. Åpenbart et forsøk på å lette min egen samvittighet litt, mens jeg venter på de gode tiltakene jeg så dyrt og hellig har lovet at jeg skal innrette meg under. (Håper ikke jeg må skrote motorsykkelen min.) 

En kort pause for å sjekke mail gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å gå tilbake til å skrive om dette alvoret. Tanken på det gjorde meg litt kvalm faktisk. Jeg vil heller være morsom enn alvorlig. Folk liker ikke alvorlige mennesker. Det er det som er litt av problemet.
Men når jeg nå har skrevet dette og gjort jobben, så skal jeg gå og gjøre noe jeg liker. Og så skal jeg glise fra øre til øre neste gang jeg blir presentert for en mulighet til å gjøre et klimavennlig valg. I mellomtiden skal jeg fjase.