Død over klimaangsten

Jeg stemmer for å gi krisen og angsten fingern.

Jeg hater å være redd. Jeg er ikke det til daglig, og ikke sånn at det gjør vondt, men jeg tror på FNs klimapanel, og de sier ting som gjør at jeg har god grunn til å være redd. Om ikke for mitt eget liv, så for den angsten for eksempel mine barn - hvis jeg velger å få noen - kan komme til å oppleve. Men det er én befriende tanke som gjør at jeg på tross av elendigheten stort sett har det veldig bra, og det er følgende: Det hjelper ingen at jeg blir redd. Verden blir et litt dårligere sted, ikke et litt bedre sted, av at én person til har det fælt. Jeg kan gi demonene fingeren, for de har ingen funksjon. De er oppsagt.

Jeg las en bok engang skrevet av en mann som hadde fått kreftdiagnose og hadde omtrent et år igjen å leve. Det han gjorde når han fikk beskjeden, var å reise på turne og fortelle så mange mennesker som mulig at det viktigste i livet er å ha det gøy. Jeg tror fra dypet av min sjel at han hadde rett. Hvis vi som har de fleste premissene på plass for å ha det godt ikke nyter livet, hva er da poenget med alt det vi gjør eller ikke gjør for å gjøre verden til et bedre sted?  Så med god samvittighet - faktisk mener jeg nesten at jeg er forpliktet til det - nyter jeg livet så godt jeg kan. Men jeg ser ikke noen motsetning mellom det og å være innstilt på å ta en seriøs dommedagsspådom på alvor. Det ene er faktisk helt nødvendig for å klare det andre. 

Vi mennesker har en viss tåleevne, en viss robusthet - også psykisk. De fleste opplever lengre eller kortere perioder med harde mentale belastninger i løpet av livet. Men de fleste klarer seg bra i det lange løp.  Belastningene er innenfor det vi kan kalle normalen, eller det spenn vi har fleksibilitet til å klare. Det ligger i vår natur som art å takle det, og klare å komme oss videre. Det er en del av genpakken som evolusjonen har gitt oss.

Noe vi ikke er så godt genetisk utstyrt for å takle, er nettopp dette vi opplever nå. Å bli stilt til ansvar for noe vi ikke har fortsått eller riktig visst hvordan vi skulle unngå. Ingen av oss har jo ønsket å påføre naturen skade, og de færreste av oss føler at vi har gjort noe graverende galt. Likevel skal vi liksom dele ansvaret.
Sannheten er jo at årsakene til vårt store, felles problem er mange, mange, og spredt ut over forholdsvis lang tid og enormt mange mennesker. Vi kan ikke peke på en og si "du har gjort mest! Du må begynne!" Vi må tåle at resultatet er avhengig av at hver og en av oss viser vilje.

Genetisk egenterror

Det vi ser av klimaprognoser nå for tiden er så alvorlig at vi egentlig er berettiget til å ha panikk alle sammen. Vi kunne fint ha løpt rundt og veivet med armene uten at det hadde vært som soe som helst merkelig med det. Det faktumet vi har fått servert temmelig klart og tydelig i mange år nå, er til syvende og sist at menneskeheten kan være i ferd med å grave sin egen grav. Men vi løper jo vitterlig ikke rundt og krasjer med hverandre i villfarelse fordi! Vi har derimot en forholdsvis distansert tilnærming, kan man vel si, noe som nok på mange måter er bra. En menneskehet i full panikk er nok ikke noen spesielt god problemløser. Det ville nok snarere vært nok et pikant problem. Og vi har genmateriale for å unngå den slags dumheter. Så som de godt fremavlede og sosialiserte mennesker vi er, så leser vi i stedet nyhetene med omtrent samme vinkel i nakken  som før, leser ting inni oss, tenker litt på det, og så legger vi avisen fra oss, eller lukker nettleseren, og går og gjør noe annet. Vi er vant til at det står mye fælt i avisene, og ingen har noen gang før forventet at vi skulle reise oss opp i affekt, veive med armene, straks gå ut og snakke med naboen eller reise sprenstreks til Stortinget for å demonstrere av den grunn. Nei, da er det bedre å sitte i ro og vente til neste avis kommer, så får vi se hvor ille det er blitt da. (Når det blir ille nok skal vi nok reise oss og gjøre noe ser du. Iallefall være med i et tog, hvis noen andre starter et. )

For selv om vi la fra oss avisen, vet vi innerst inne at noe er alvorligere enn før. Og det plager oss at vi ikke gjør noe annet enn å legge fra oss avisen.

Homo fjasens

Den vanskeligste delen av det å løse klimaproblemene, er nettopp det at en hel verden må takle det å ta denne informasjonen innover seg. Miljøproblemer er et så til de grader lite sexy tema, så trist og trasig, noe det bare er knyttet pekefingre, vond samvittighet og dårlige utsikter til. Velfungerende mennesker går ikke rundt og har slike spørsmål i bevisstheten. Da styrer vi heller unna, og tenker på noe annet. Naturligvis! Vi er jo i kollektivt sjokk. Det tok tid å få folk til å tro på at verden ikke var flat også.

Men vi står foran et faseskifte: Vi er i ferd med å overvinne angsten og den hemmende krisen, og komme over i handling. Vi lærer oss å slappe av og være glade for det vi har, samtidig som vi tar alvoret inn over oss. Vi kan fjase og feire samtidig som vi redder oss selv og barna våre fra den visse katastrofe. Vi må befri oss selv fra den dårlige samvittigheten som får oss til å se vekk - og heller begynne å gjøre noe.

Min jobb er å gjøre det jeg kan i mitt lille liv, mens jeg virkelig nyter og setter pris på de godene som er skjenket meg her jeg sitter i verdens deiligste lille land. Jeg kan ikke på langt nær nok om sammenhengen mellom mine vaner, samfunnsøkonomi, internasjonal politikk og temperaturen på kloden, til å vite hva som er de beste og viktigste tiltakene. Det må noen andre fortelle meg og overbevise meg om. Jeg har ikke noe annet valgt enn å stole på at de som har kompetansen til det, trer fram i debatten og formidler godt slik at de riktige tiltakene får oppslutning og til slutt ser dagens lys. Men jeg må gi min støtte til dem. Og jeg kan tørre å prate om det, for alle vet det egenltig. Vi må bare flytte det fra bakerst i bevisstheten til fram til pannbrasken og snakketøyet. Vi vet det alle sammen, og vi må vise politkerne at det er dette som er det viktigste. Og når vi snakker med den klimaskeptiske naboen får vi bare forsøke å gjøre det uten å skremme henne så voldsomt at hun rømmer med neste charterfly til syden. Vi må fortelle henne at det går greit- det er bare å begynne å gjøre noe med problemet. Monsteret slår sprekker i det øyeblikk vi griper tak og begynner å jobbe mot det.

Den kvalmen

Så nå har jeg skrevet det jeg ville formidle. Åpenbart et forsøk på å lette min egen samvittighet litt, mens jeg venter på de gode tiltakene jeg så dyrt og hellig har lovet at jeg skal innrette meg under. (Håper ikke jeg må skrote motorsykkelen min.) 

En kort pause for å sjekke mail gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å gå tilbake til å skrive om dette alvoret. Tanken på det gjorde meg litt kvalm faktisk. Jeg vil heller være morsom enn alvorlig. Folk liker ikke alvorlige mennesker. Det er det som er litt av problemet.
Men når jeg nå har skrevet dette og gjort jobben, så skal jeg gå og gjøre noe jeg liker. Og så skal jeg glise fra øre til øre neste gang jeg blir presentert for en mulighet til å gjøre et klimavennlig valg. I mellomtiden skal jeg fjase.