Menneskene kan å fly. Og vi vil aldri lande igjen.

Vi blir alle født et sted. Altså, sånn sosiokulturelt. Vi vokser opp i en dal av holdninger og tradisjoner som stammen vår har bygd opp rundt oss, som trygge avgrensninger vi kan holde oss innenfor. De forteller oss hvem Vi er og hvem diverse varianter av De Andre er, hva verden utenfor betyr for oss, hvor viktig det er med riktig kosthold kontra rik kunst, hva Vi tenker om hverandre og hva slags bedrifter Vi gjør. Hadde vi ikke som nyfødte og nakne hatt disse avgrensningene, disse åsene som stenger for utsikten til resten av verden, hadde vi antagelig hatt store problemer med å organisere, og forholde oss til all informasjonen vi ville være bestrålt med. Som om det ikke var nok å få vite at det fantes en verden utenfor mors mage. Og de fleste mennesker foretrekker - i allefall når vi etter en tid har blitt vant med å oppholde oss på ett sted - å holde seg til étt sett med regler. I den samme dalen. Folk har oftest en iboende trang til å være trygge. Da er det godt at man kan holde seg innenfor kjente omgivelser og paradigmer, og treffe mennesker man snakker samme språk som. Det resulterer i at man gjennom et liv beholder grovt sett de samme holdningene, er engasjert i omtrent de samme sakene og føler seg hjemme i omtrent det samme miljøet. 

Stedet vi blir født på legger jo også et viktig grunnlag for hvilke veier vi kan komme til å få øye på. I utgangspunktet er vi avhengig av at noen viser oss at det i det hele tatt er mulig å forflytte seg. Men når vi først har fått forsøke å bevege oss ned en vei og opplevd at det er mulig å endre perspektiv fra der vi først var, åpner det seg straks nye muligheter for veivalg. Vi prøver en ny, og kommer snart til enda et veikryss og får øye på landskap vi ikke så tidligere.

Vi oppdager kanskje et skolefag vi har anlegg for og som vekker glød i oss. Kanskje vi møter personer som lærer oss noe om et tema vi ikke ante noe om. Kanskje vi oppdager sider ved oss selv vi ikke var klar over eller leser en bok som endrer vårt syn på verden. Flere nyanser og detaljer beriker kartet vårt, utvider det i flere retninger og vi får et rikere inntrykk både av verdens sammenheng og usammenheng.

Og den første gangen vi virkelig får se et glimt inn i en helt ny dal - hvor det finnes flere måter å se verden på enn den vi selv har lært - kan være skremmende. Vi møter solk som er radikalt uenige med oss. Som fortelelr oss noe foreldrene våre ikke har fortalte oss, og som forandrer alt - hvis vi aksepterer det som sant. Og vi blir utsatt for valget - skal vi åpne oss for tanken om at alt vi trodde var sant, kan være feil? At det i beste fall kunne være ufullstendig? Det er et stort spekter av mulige utfall fra et slikt dilemma.

De siste par tiårene har det blitt mer og mer selvfølgelig å anbefale for unge mennesker at man ikke hører for mye på hva andre mener om hva man skal ta seg til, men følger sin egen vei. Akkurat det kan nok tolkes på så mange vis. En vei kan også være et ønske om å ikke bevege seg for mye. Om å bli på stedet hvil. 

Jeg har instendig forsøkt å finne nettopp den veien som var min. Men jeg har aldri likt å holde meg lenge i en dal. Jeg har alltid følt at jeg må videre. Jeg har bevegd meg fra den ene til den andre - jeg har gått på mange veier. Og når jeg har kommet over et pass og inn i en ny dal, har det noen ganger vært forfriskende herlig, noen ganger spennende og på grensne til skremmende, men alltid interessant. Å se at det finnes andre perspektiver, har alltid vært livgivende.  Men jeg har alltsi vært usikker på hvor jeg skulle ende opp. Hva lå i enden av min vei? Jeg har lett og lett. Jeg har prøvd å unngå å gå to ganger på den samme veien, men har likevel følt at jeg har gått i ring. Jeg har blitt utålmodig og tatt avstikkere - løpt ut i grøfta og over til neste vei før jeg kom til veikryset. Og jeg har ikke blitt fornøyd. Vissheten om alt det andre som finnes gjør det umulig å stå stille. Og jeg har utallige ganger spurt meg selv hva som var galt. Om jeg bare hadde et defekt kompass. Om jeg egentlig trengte noen til å tvinge meg til å holde retningen. Om jeg trengte noen til å bestemme hvor jeg skulle stanse.

For et år siden lærte jeg for første gang å fly. På ordentlig. Jeg svevde 600 meter over bakken i et skianlegg, med vind som suste tvers igjennom meg. Jeg hang i en sele under en paraglider. Å bevege seg uten motorisert hjelp i løse luften, og styre dit man vil mens man betrakter alt ovenfra, ga meg en egen type mestringsfølelse og frihetsfølelse som gjorde meg høy. Når jeg hadde landet, og snurpet sammen paragliderskjermen til en rosett som lignet en overdimensjonert knallrød brudekjole, presset jeg meg selv og brudekjolen inn i det lille gondol-egget, og sang "up where we belong" hele veien opp til toppen igjen. 

Vi har blitt fortalt at vi ikke skal ha en fragmentert, multippel og variert oppfatning av verden. Vi skal ha en! Det er jo det alle rundt oss har. ( Eller iallefall virker som de har. ) Vi skal finne og forsone oss med et verdensbilde som vi forfekter forholdsvis konstant overfor omgivelsene, og som de dermed kan vite at vi forfekter. Vi skal finne vår vei, og så skal vi ende opp i vår dal og stemme på vårt parti. Problemet er bare at i 2013 svever vi alle sammen. Og vingene våre heter internett. Ingen er lenger forskånet fra å se hele verden på en gang.

Oppdriften består av informasjon, og den vil ikke forsvinne. Bakkekontaken og det trygge, snevre verdensbildet er long gone. Uansett hvor tung du prøver å bli vil du ikke klare å glemme utsikten der oppe fra. Da er det like godt å akseptere det at vi flyr rundt over fjelltoppene, over alle stiene og dalene, og betrakter dem fra avstand, der de ligger i all sin forbløffende variasjon og fascinerende motsetninger. Og jeg vil heller studere hele spekteret av innfallsvinkler og erkjenne at de eksisterer hver eneste dag, enn å late som jeg ikke ser det jeg ser.