Sunn, norsk, syk ungdom

I dag var forfatteren av boka "Krig er gøy" på P2. Jeg ble sittende å måpe i bilen mens han snakka. Jeg trodde selvfølgelig tittelen var fullstendig ironisk. Det er den ikke.
Han er tjueseks år. Han hørtes ut som sytten.

Denne karen sier rett ut at krig er gøy. At det når alt kommer til alt er dét det handler om for gutter på hans alder. Inkludert hans fiender. Han hevder det er sånn, og han aksepterer han fullt ut, at begge sider av striden gjør det for spenningens skyld.
Han har vært i Afghanistan, han har vært leiesoldat, og nå vurderer han å verve seg til fremmedlegionen. (Jeg måtte google Fremmedledgionen. Det er en fransk styrke bestående kun av utlendinger. De var kjent for å trekke til seg pøbler og leiesoldater før - nå er de visstnok en smule mer anstendige.)

Denne guttungen satt på Norges etter min mening beste radiokanal, P2, i beste sendetid og snøvlet fram på sitt tenåringsspråk at han egentlig bare kom på å skrive denne boka fordi andre driver jo og skriver om krig og sånn, ikke sant, og så innrømmer han bortimot totalt ubeslørt at han gir ut boka for pengenes skyld, og at han overhodet ikke har noen annen hensikt med den.

Jeg blir forfjamset og forferda over at han får lov å sitte der og si rett ut at han gir F i høyere etisk motiverte forsøk og gode hensikter - at han rett og slett holder det å reise i krigen som den ypperste form for spenning. Bedre enn ekstremsport, bedre enn å drive hjelpearbeid i farlige områder. Å krige- det er det ultimate. Jeg er paff, sint og skremt. Han framstår som en grotesk legemliggjøring av alt det verste med vestlige samfunn anno 2013. Moralsk forfall, total nihilisme. Og han bryr seg ikke.

Men det slår meg at dette er antagelig noe vi trenger. Idioten viser fram noe som vi alle bør innse. Krigføring trekker ikke til seg de nyanserte, de omtenksomme, de følsomme og reflekterte. Det tiltrekker seg unggutter som har lyst til å skyte med våpen og brøle.
Hva er det da vi driver med? Vil vi dette? Vil vi ha idioter som digger å krige, til å forvalte ansvaret for dødelige våpen i våre gode hensikters tjeneste?

Og tror vi at "de voksne" i uniform er helt annerledes? Offiserene som for ikke lenge siden var virile unggutter selv, som har gått en lang vei og sett og opplevd mye, som sitter bak store bord og legger planene som dagens spirer får utløp for sitt nervøse testosteron gjennom å sette ut i livet?
Jeg lar det stå åpent. Sannsynligvis og forhåpentligvis er det ikke fullt så enkelt. Forhåpentligvis og sannsynligvis finnes det et stort mangfold innenfor den militære verden akkurat som i resten av samfunnet. Og sannsynligvis og forhåpentlig-inderlig-vis er tjueeksåringen en ekstrem variant.
Men jeg er sikker på at han ikke er alene. Og at han finnes, og får lov til å snakke så åpent om hvordan han kriger for Norge for moro skyld, er med på å leglisere umotivert vold.

Denne typen holdninger er kanskje faktiske, virkelige. Og kanskje et "naturlig" villskudd på utviklingen. Men det er uanstendig, uansvarlig, og ufyselig å la det stå uimotsagt. Å som denne gutten ikke overhodet vise tegn til å ville det gode engang, men med åpne øyne bidra til det helvetet som krig er, for egen underholdnings skyld, det er sykt, det er råttent og det er fornedrende om alle andre i uniform som forsøker og ønsker å gjøre noe riktig.