Jeg opplevde en gang at et annet menneske speila alle mine favorittsider - og et par av mine mer hemmelige sider. Det var uhørt deilig. Sånn er vi, sa vi, tøffe, fantastiske, kloke, snille, ville, og vi bryr oss ikke en dritt om hva andre synes. Han speila også den fundamentale pessimismen min. Men han gjorde det hengende flirende fra et kraftig tau av gi faen og la oss bare ha det gøy med hverandre. Han hadde gitt opp. Det kom ikke på tale å tro på noe som kunne svikte. Og han hadde sett mye svikte.
Det eneste han ikke speila, var usikkerheten min. Og idealismen min, som lå i krampe nederst på bunnen av et syltetøyglass med grumsete vann.
Det er ett oppgjør jeg vil ta med deg. Det er ikke lov å slutte å tro på det gode. Det du tror på, bygger du. Det du ikke tror på, lar du dø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar