Jeg har nettopp ryddet plass til å ha fri, til å la humla suse og ordene trille, til å puste og la pulsen falle og se det rundt meg. 50% jobb i stedet for 100.
Det blanke arket med god tid vrir seg snar rundt og roper «jeg er et ubeskrevet blad – skriv på meg! Nå har du muligheten til å gjøre noe nytt igjen!».
Nettsidene ligger der hele tiden og byr på stadig nye fristelser, og i dag var de ekstra løfterike. Det var både jobber innenfor det sosiale hjelpeapparatet og en litt mer spennende en, som skjenkekontrollør i utelivsbransjen.
Jeg får så veldig lett denne driven til å gjøre noe mer. Noe annet.
Noe av det som er mest utfordrende med livet, er at man må velge hvilke regler som skal gjelde for en.
Det hevdes at alle innerst inne egentlig «vet hva de vil». Hvis det i den setningen ligger «vet hva de vil bruke tiden sin på og hvilke langsiktige strategier de skal ha for livene sine», så kan jeg ikke annet enn å konstatere at det ikke gjelder for meg.
For i løpet av en dag, for ikke å snakke om i løpet av en uke, så kan jeg være i sinnstemninger, eller i sett av opplevde sannheter om vi heller skal kalle det det, som er så ulike at de peker ut helt ulike retninger, ikke bare for hva jeg skal drive med, men for hvordan jeg skal forvalte meg selv som privatperson. Om jeg skal forsøke å skaffe meg en familie, om jeg skal forholde meg aktivt til klimasaken eller ikke, om jeg skal bestemme meg for å være et eksempel på forandringen jeg synes burde skje eller om jeg heller skulle være en agressiv pådriver, om jeg skulle forsøke å være et best mulig med menneske for mine nærmeste omgivelser eller om jeg skulle forsøke å nå frem og virkelig bli en bidragsyter til den offentlige meningsutvekslingen, om jeg skulle forsøke å skape skjønnhet som folk kunne ha glede av eller om jeg skulle være den som drar tabuer fram fra krokene og tvinger fram nye debatter.
Jeg har forsøkt så mange ganger at det er svimlende, å finne svar på alt dette. Svaret avhenger av hvilke grunnsetninger jeg har for livet mitt. Og jeg har forsøkt å grave meg ned dit mange ganger. Lett etter noe som virkelig kan stå fast som en ledesnor. Kanskje har jeg funnet noen svar, kanskje har det vært forholdsvis like funn fra gang til gang også, men i såfall har jeg ikke noe klart minne om det, for hjernecellene går ikke til hvile om de en dag har funnet noe de finner for godt å holde for sant. Så snart en ny dag gryr, kravler de opp og fram og inn i de fjerneste kroker, igjen. Ingen krok skal være mørk. Ingen krok erklæres behagelige, interessante eller viktige nok til å rettferdiggjøre ekslusjon av andre kroker.
Når jeg gikk på videregående skole og hadde om Jean-Paul Sartre, fikk jeg et slags eksistensielt sjokk. Han hevdet nettopp at mennesket var dømt til å være fri, til å forme sine liv og velge sine egne sannheter. Jeg husker ikke nøyaktig om det var gjenkjennelse eller om det var forbauselse som preget reaksjonen min, men jeg husker at det satte meg ut av spill. Det var som om alle tankene mine gikk i oppløsning, at alt jeg visste bleknet, delene skled fra hverandre og ingenting var nødvendigvis sant lenger. Jeg forsto og anerkjente synspunktene hans, og kunne ikke gjøre det om igjen at jeg hadde lest dem. Nå var de mine også.
Jeg har et par ganger vært innom tanken at jeg kan klandre Sartre for at livet mitt etter den dagen har vært et kaos. At alt startet da. Det vil nok være en grov overforenkling å hevde det, men tanken om at ingen kan rømme fra den totale valgfrihet har virkelig satt seg i skjelettet. Det at jeg anerkjente og deretter aldri har klart å fortrenge denne valgfriheten har jo ført til eksponering for et rikt spekter med både tanker og opplevelser. Men kaoset som kommer med, og mangelen på avgrensning, er jo også det som har gjort visse doser av depresjon, angst, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, ufred og desperasjon til deler av livet. Nå hører det med at alt det foregående har ført med seg ganske velutviklede evner til å le, til å klø seg i hodet og glede seg over mangfoldet også.
Men.. Det føltes som dette avsnittet måtte begynne med et men. Det ligger i strukturen på teksten så langt og diskursen i hodet mitt, at det må komme en konklusjon her nede et sted. «Nå kanskje jeg kan finne et svar, nå som jeg virkelig har avdekket selve strukturen som har ført til alle spørsmålene..» Og da mener jeg den strukturen at jeg har følt det nærmest som en plikt - som har blitt en tvangshandling? - å stadig ta stilling. Å aldri bli stående rolig og akseptere en reduserende innramming av verden. Vel. Drivet for å konkludere med noe er der, selv om erfaring tilsier at ingen konklusjoner vil bli stående uimotsagt særlig lenge.
Men jeg tror konklusjonsdriften må vinne likevel. Jeg har tross alt en ganske ukuelig optimisme knyttet til at all (forsøk på) analytisk tankegang og snuing og vending på steiner, må føre til noe bedre. Kanskje er det så enkelt som at snuingen og vendingen gir meg en tilfredsstillelse i seg selv, og at det er her jeg egentlig trives best – i grublingen og utforskingen. Så gjenstår "bare" spørsmålet om hvilket format denne grublingen skal ha. Skal man forsøke å gjøre et levebrød ut av det? Skal man ta kontroll på den og forsøke å bli strukturert i forhold til den, eller skal man bare la den flyte fritt?
- -
Hvis jeg skal gå tilbake til gjøremål og karriere et øyeblikk: Her jeg sitter nå, etter å ha skrevet alt dette, kjenner jeg at jeg ønsker å bare være mer i ro. Ikke jage etter neste jobb eller utdannelse. At det som jeg har mest lyst til å gjøre mer av, og som virkelig gir ro, er å lage fysiske ting, eller pusse opp gamle ting. Ved siden av å drive gården på best mulig måte. Og skrive, i et eller annet ambisjonsnivå. Og kanskje sysle litt med musikk.
Jeg opplever jo at behovet for å virkelig hevde meg og vise fram det ypperste jeg kan prestere på ulike områder, har lagt seg litt i det siste. Jeg kjenner en større tilfredshet med det å bare få lov til å være en undrende observatør og å stå litt på sidelinjen. Kanskje være en god lytter for andre som trenger det i blant. Men det å stupe ut i en del av det masende kjasende livet jeg ser rundt meg, og liksom identifisere meg med den ene kulpen og det vannet som finnes der, vet jeg jo egentlig at jeg aldri vil trives med på sikt.
Men jeg tror virkelig på at ro er den kanskje aller viktigste komponenten i det som kan kalles en «lykkelig» livstilstand. Og ro tror jeg blant annet kan komme med forpliktende valg. Det krever at man bestemmer seg selv for å la valgene være forpliktende. At man faktisk velger å ekskludere noe.
Phhh. Så. Kan eksludere det å eksludere, eller?
Phhh. Så. Kan eksludere det å eksludere, eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar