Nå skal du høre.
I går kveld var det det slippfest og konsert med et lokalt lovende band. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta en fest eller holde meg edru så jeg kunne kjøre hjem.
Jeg tenkte både på det og på andre ting mens vi var på vei til konserten, blant annet spørsmålet fra en gammel klassevenninne om å bidra i administrasjonen i en organisasjon i forbindelse med katastrofen på Filippinene, og om jeg skulle sende en melding til kjæresten som jeg ikke riktig viste om jeg hadde gjort det slutt med, eller ikke. Jeg fløt litt rundt i disse tankene, så jeg koblet meg ikke ufllstendig på de andre som jeg var sammen med.
Det var litt ståkete å komme inn på konserten, litt for mange inntrykk, jeg ville egentlig bare tenke i fred og/eller at konserten skulle begynne, så jeg kastet meg ikke ut i verken sosial kjempeinnsats eller alkoholen.
Men det var hyggeilg likevel, for eksempel å treffe min gamle lærerinne som jeg elska sånn, og et par andre gamle kjente er fullstendig i sving med det ordinære livet og fullt påkoblet hverdagslivet.
Konserten begynte omsider. Den var hyggelig, fin og litt melankolsk, men samtidig litt overfladisk og ungdommelig lett. «De er ikke SÅ bra», sto jeg og tenkte kresent vurderende iblant. Sangene er litt for like, og de formidler dem ikke, de er kry og framfører dem. Men det er kanskje sånt man gjør på en releasekonsert.
Jeg var ikke misunnelig. Jeg sto heller der og tenkte at alt dette som folk rundt meg var involvert i, for eksempel å vie livet sitt til å spille i et band, det alminnelige nærsynte livet som de frivillig valgte å begrense sine erfaringer til, det hadde jeg ikke noe behov for å koble meg på.
Jeg følte at i stedet for å prøve mer på å prestere eller representere innenfor noen av alle disse ferdigdefinerte paradigmene, ville jeg heller bare holde meg på utsiden, og betrakte det. Det er jo sånn jeg er - hvorfor skulle jeg ikke bare bli stående her. Det er det som er riktig for meg. Jeg vil alltid se alt fra utsiden uansett. Disse enkeltarenaene er så avgrensa. Så trange.
Og jeg kjente en letthet over å bli frigjort fra sorgen over å ikke prestere på ditt og datt område. En frihet som gjør meg i stand til å nyte alt det som finnes på avstand uten at jeg selv behøver å prestere.
Samtidig kom melankoloien over denne mangelen på intenst og uunngåelig engasjement. Over å ikke føle så sterk personlig knytning til noe, over å ikke være redd, ikke henrevet, ikke livredd forelsket, ikke hjertebankende brennede opprørt, ikke trist. En melankoli over frakoblingen. Og en følelse av fjernhet fra de to vennene mine som sto ved siden av, meg, som jeg tenkte at sannsynligvis ikke ville ha så stor glede av om jeg åpnet munnen og fortalte dem hva jeg sto og tenkte på, men ei heller av at jeg sto der og var så taus og forholdsvis lite responsiv til de forsåvidt hyggelige utspillene deres. For mens jeg sto der og skled inn i denne avstandskomforten, la jeg merke til at det folk rundt meg sa, stort sett var mer eller mindre usanne ting som de presenterte med en dertil kraftig dose undertekst som egentlig handlet om at de ønsket fellesskap med dem de sa det til. Strengt tatt latterlig overflødige meldinger som ikke egentlig handlet om noe, men som var ment for å skape et fellesskap i øyeblikket. Det er jo sånn folk gjør. Hele tiden. Den dagligdagse, overfladiske praten har aldri vært ment for å dele informasjon. Vi prater for å kjenne at vi er sammen.
Jeg følte at jeg overhodet ikke hadde plattformen som trengtes for å motta og respondere riktig på sånne meldinger denne kvelden. Langt mindre generere noen selv. Det var som om jeg ikke var påkobla samme nett. Hvis de andre var formaterte nettsider, var jeg skrevet i HTML. Og jeg fikk dårlig samvittighet overfor mine to venner, som jeg tross alt satt veldig pris på å få gå på denne konserten sammen med og som jeg var så glad for å kunne kalle venner.
Jeg dro etter hvert hjemover med en følelse av å ha hatt en lite ambisiøs og passe hyggelig kveld. Søstera mi ringte meg mens jeg satt på bussen til sentrum. Jeg vurderte det ltt, og ringte så tilbake ni minutter etterpå uten å komme gjennom. Sto der på bussholdeplassen og følte meg nesten fri for empati, selv om jeg var ltt urolig for henne. Hun er tross alt - i sin egen forståelse - singel langt på overtid, og med en tendens til å komme med dårlige nyheter. Å være så uberørt av at hun hadde forsøkt å ringe meg en lørdag kveld på tross av det, var litt urovekkende, men også fritt.
Når jeg nærmet meg hjemme hadde følelsen av å være avkoblet fra alt, avansert enda ett hakk. Som om det ikke betød noe hva jeg egentlig presterte eller noe som helst. Og når ingenting betyr noe for deg selv, når du ikke har behov for å hevde deg lenger, hva blir igjen da?
Andre. Plutselig blir det veldig lett å sette andre før seg selv. For hvorfor skal man drive og fremme seg selv og markedsføre seg selv, finne en etablert arena å hevde seg på, hvis man egentlig bare står utenfor og observerer alle disse arenaene uansett?
Jeg følte meg så rolig, sterk, og helt fri for alt mulig som kunne dra meg ned. Jeg har vært gjennom så mange angster og kriser, jeg har det så bra der jeg bor og med situasjonen min - til tross for at jeg ikke har en fancy eller intellektuelt stilig jobb. Og jeg kjente at nesten ingenting kunne skade meg lenger. Og at da kan jeg jo bare støtte andre, når de sliter med alle disse tingene som kan plage en.
Etter at jeg kom hjem, malte jeg en vegg mens jeg skrev meldinger med eksen. Eller kjæresten som det muligens var i ferd med å bli slutt med. Og jeg kjente verken sårbarhet, sinne, mistenksomhet, ikke en eneste negativ følelse. Bare lyst til å være varm. Det var så godt. Så lett.
Hva var det for noe? Denne følelsen var virkelig sterk og stor. Jeg hadde noe igjen noe av den dagen etter, men den ble forstyrret og bleknet iallefall mye. Jeg vil gjerne holde den fast. Hvordan kan jeg klare det?
Men takk for at jeg fikk føle den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar