Fritt forfall

Noe av det som irriterer meg mest med meg selv, er at jeg har en tendens til å prøve å være normal.

Jeg kommer på det med ujevne mellomrom - når et eller annet vekker meg fra den utrettelige daglige tvangstanken om å holde skrittene innenfor veikanten. Det kan være en karakter på tv som minner meg på det. Hvem som helst. Noen som er modige selv til å stå fram som den de er selv om det virkelig ikke passer inn i bildet av en ordinær og såkalt vellykket vestlig borger.

Kravet om å være normal eksisterer to steder. I verden, og i våre hoder. I utgangspunktet skulle man kunne regne med at kravet i hodet avstammer fra og nogenlunde overensstemmer med kravet i verden. Men det behøver ikke være slik. Hodekravet kan både være en magnifisering av verdenskravet, og en forminskning. Det aller beste hadde selvsagt vært om hjernen klarte å lukke igjen fullstendig for trekken utenfra, passe sine egne saker, i lun fred og ro. Men fornemmelsen om hva andre levende vesener tenker og mener om alt jeg gjør har det med å sive inn gjennom de minste sprekker.

Jeg har alltid kjent en dragning mot det forfalne. Det som ikke forsøker å prestere lenger. Det som innser at det har tapt - og bare er.
En narkoman som har falt utenfor de vanligste samfunnsinstitusjonene, rollene og rutinene. Det er ingen som lenger forventer at hun skal få seg en dugelig utdannelse, lage barnebarn til sin mor eller få et lykkelig familieliv. Ingen som blir fornærmet om hun ikke har med hjemmebakst i juleselskapet. En bygning som er ferdigbrukt og i ferd med å bli tatt tilbake av naturen. Ingen kommer lenger halsende fra butikken med malingsspann etter malingssppann for å rette den opp, holde den ambisiøst glinsende og stivt posert. Den får lov å dø en stille død, og forfallet er uendelig vakkert.

I morges fikk jeg se noen av bildene av narkomane som fotografen Tine Poppe har tatt, og det jeg kjente var en blanding av beundring og misunnelse. En ting er at de er vakre. Det som er bristet, som viser sitt sanne ansikt, er vakkert. Og tegn på medfart og naturlig nedbrytning er vakkert.  I tillegg er det noe modig over å ikke prøve å holde seg innenfor denne runddansen av en livsløgn som samfunnet vårt uansett er. Disse menneskene behøver ikke fortelle seg selv eller noen andre at de fikser alt, at de har kontroll, at alt kommer til å gå bra, at de nye setetrekkene i SUV'en er virkelig komfortable eller at det var hyggelig å møte så mange spennende nye mennesker på event'en i går. For alt har ikke gått bra, de har ikke kontroll, og det vet alle. Og alle vet at det er helt andre ting enn setetrekk og høflig konversasjon med overfladisk interesserte fremmede mennesker de trenger. Akkurat som det er alt annet enn det folk flest trenger. Det er bare det at folk flest fortsatt forteller seg selv den løgnen, at setetrekk og networkingevents faktisk er ganske viktig.

Å tegne misunnelsesalter av samfunnets erklærte tapere vil mange sikkert kalle både virkelighetsfjernt, umodent, egoistisk og latterlig romantiserende. 
Jeg kan ikke skrive under på virkelighetsfjernt uten å ha diskutert hva som er mest virkelig først. Ens egen umodenhet er det i prinsippet umulig å gi en objektiv vurdering av. Men egoistisk kan jeg nok helt sikkert være - dog ville jeg også her gjerne vært med på en diskusjon om hvordan de to formene for egoisme står i forhold til hverandre - den som fører til at du ganske enkelt holder deg utenfor, og den som fører til at du deltar, men hever deg over og foretrekker å ignorere de som velger å stå utenfor. Romantikken vet jeg ikke hvordan jeg skal stille meg til. Jeg vet ingenting om å være narkoman. Jeg vet en del om å prøve å passe inn i et samfunn du bare føler deg utenfor og helst ville rømt fra, men det blir jo umulig å sammenligne med førstehåndskunnskap til bare en av to deler. Jeg vet bare at de som ikke pålegger seg selv å late som noe som helst, i allefall i én forstand er friere enn både meg og deg.