Bakkekontakt

ADHD

Jeg så en veldig interessant video av Rusell Barkeley (PhD) som foreleste om nyere forskning på ADHD.

Jeg tok følgene notater: (At jeg formaterte det midtstilt gjenspeiler en slags respekt og høytidelighet - dette er alvor, folkens. Dette skal jeg huske.)

ADHD er ikke en oppmerksomhetslidelse. 

Det er en motivasjonsforstyrrelse. 

Å opprettholde aktivitet for å nå mål er svært vanskelig, fordi vi er nærsynte i tid. Vi forholder oss ikke til framtiden før den er svært nær.

Distraksjoner leder oss faktisk helt av, vi går ikke nødvendigvis tilbake til den første aktiviteten etter en avsporing.

Å huske å utføre - dette kalles også arbeidsminne. Mange mister det med alderen. Mennesker med ADHD har alltid manglet det eller hatt dårlig sådan.

Vi mangler ikke kunnskap, ideer, planer eller evner. Vi mangler drivstoffet: MOTIVASJON.

Derfor kan direkte, tydeligere ansvarliggjøring for våre handlinger fungere. Å se konsekvensene av det man gjør, umiddelbart.

Vi har dårlig kapasitet til å holde informasjon i hodet over tid, informasjon som får oss til å gjøre noe. 

Jeg må ha ADHD. 

Ja. MÅ.

Er det ubesluttsomhet, eller er det en slags diger eng av mangfoldig ro?

Jeg har nettopp ryddet plass til å ha fri, til å la humla suse og ordene trille, til å puste og la pulsen falle og se det rundt meg. 50% jobb i stedet for 100.

Det blanke arket med god tid vrir seg snar rundt og roper «jeg er et ubeskrevet blad – skriv på meg! Nå har du muligheten til å gjøre noe nytt igjen!».

Nettsidene ligger der hele tiden og byr på stadig nye fristelser, og i dag var de ekstra løfterike. Det var både jobber innenfor det sosiale hjelpeapparatet og en litt mer spennende en, som skjenkekontrollør i utelivsbransjen.

Jeg får så veldig lett denne driven til å gjøre noe mer. Noe annet.

Noe av det som er mest utfordrende med livet, er at man må velge hvilke regler som skal gjelde for en. 

Det hevdes at alle innerst inne egentlig «vet hva de vil». Hvis det i den setningen ligger «vet hva de vil bruke tiden sin på og hvilke langsiktige strategier de skal ha for livene sine», så kan jeg ikke annet enn å konstatere at det ikke gjelder for meg.

For i løpet av en dag, for ikke å snakke om i løpet av en uke, så kan jeg være i sinnstemninger, eller i sett av opplevde sannheter om vi heller skal kalle det det, som er så ulike at de peker ut helt ulike retninger, ikke bare for hva jeg skal drive med, men for hvordan jeg skal forvalte meg selv som privatperson. Om jeg skal forsøke å skaffe meg en familie, om jeg skal forholde meg aktivt til klimasaken eller ikke, om jeg skal bestemme meg for å være et eksempel på forandringen jeg synes burde skje eller om jeg heller skulle være en agressiv pådriver, om jeg skulle forsøke å være et best mulig med menneske for mine nærmeste omgivelser eller om jeg skulle forsøke å nå frem og virkelig bli en bidragsyter til den offentlige meningsutvekslingen,  om jeg skulle forsøke å skape skjønnhet som folk kunne ha glede av eller om jeg skulle være den som drar tabuer fram fra krokene og tvinger fram nye debatter.

Jeg har forsøkt så mange ganger at det er svimlende, å finne svar på alt dette. Svaret avhenger av hvilke grunnsetninger jeg har for livet mitt. Og jeg har forsøkt å grave meg ned dit mange ganger. Lett etter noe som virkelig kan stå fast som en ledesnor. Kanskje har jeg funnet noen svar, kanskje har det vært forholdsvis like funn fra gang til gang også, men i såfall har jeg ikke noe klart minne om det, for hjernecellene går ikke til hvile om de en dag har funnet noe de finner for godt å holde for sant. Så snart en ny dag gryr, kravler de opp og fram og inn i de fjerneste kroker, igjen. Ingen krok skal være mørk. Ingen krok erklæres behagelige, interessante eller viktige nok til å rettferdiggjøre ekslusjon av andre kroker.

Når jeg gikk på videregående skole og hadde om Jean-Paul Sartre, fikk jeg et slags eksistensielt sjokk. Han hevdet nettopp at mennesket var dømt til å være fri, til å forme sine liv og velge sine egne sannheter. Jeg husker ikke nøyaktig om det var gjenkjennelse eller om det var forbauselse som preget reaksjonen min, men jeg husker at det satte meg ut av spill. Det var som om alle tankene mine gikk i oppløsning, at alt jeg visste bleknet, delene skled fra hverandre og ingenting var nødvendigvis sant lenger. Jeg forsto og anerkjente synspunktene hans, og kunne ikke gjøre det om igjen at jeg hadde lest dem. Nå var de mine også.

Jeg har et par ganger vært innom tanken at jeg kan klandre Sartre for at livet mitt etter den dagen har vært et kaos. At alt startet da. Det vil nok være en grov overforenkling å hevde det, men tanken om at ingen kan rømme fra den totale valgfrihet har virkelig satt seg i skjelettet. Det at jeg anerkjente og deretter aldri har klart å fortrenge denne valgfriheten har jo ført til eksponering for et rikt spekter med både tanker og opplevelser. Men kaoset som kommer med, og mangelen på avgrensning, er jo også det som har gjort visse doser av depresjon, angst, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, ufred og desperasjon til deler av livet. Nå hører det med at alt det foregående har ført med seg ganske velutviklede evner til å le, til å klø seg i hodet og glede seg over mangfoldet også.  

Men..  Det føltes som dette avsnittet måtte begynne med et men. Det ligger i strukturen på teksten så langt og diskursen i hodet mitt, at det må komme en konklusjon her nede et sted. «Nå kanskje jeg kan finne et svar, nå som jeg virkelig har avdekket selve strukturen som har ført til alle spørsmålene..» Og da mener jeg den strukturen at jeg har følt det nærmest som en plikt - som har blitt en tvangshandling? - å stadig ta stilling. Å aldri bli stående rolig og akseptere en reduserende innramming av verden. Vel. Drivet for å konkludere med noe er der, selv om erfaring tilsier at ingen konklusjoner vil bli stående uimotsagt særlig lenge. 

Men jeg tror konklusjonsdriften må vinne likevel. Jeg har tross alt en ganske ukuelig optimisme knyttet til at all (forsøk på) analytisk tankegang og snuing og vending på steiner, må føre til noe bedre. Kanskje er det så enkelt som at snuingen og vendingen gir meg en tilfredsstillelse i seg selv, og at det er her jeg egentlig trives best – i grublingen og utforskingen. Så gjenstår "bare" spørsmålet om hvilket format denne grublingen skal ha. Skal man forsøke å gjøre et levebrød ut av det? Skal man ta kontroll på den og forsøke å bli strukturert i forhold til den, eller skal man bare la den flyte fritt?

 - - 

Hvis jeg skal gå tilbake til gjøremål og karriere et øyeblikk: Her jeg sitter nå, etter å ha skrevet alt dette, kjenner jeg at jeg ønsker å bare være mer i ro. Ikke jage etter neste jobb eller utdannelse. At det som jeg har mest lyst til å gjøre mer av, og som virkelig gir ro, er å lage fysiske ting, eller pusse opp gamle ting. Ved siden av å drive gården på best mulig måte. Og skrive, i et eller annet ambisjonsnivå. Og kanskje sysle litt med musikk.

Jeg opplever jo at behovet for å virkelig hevde meg og vise fram det ypperste jeg kan prestere på ulike områder, har lagt seg litt i det siste. Jeg kjenner en større tilfredshet med det å bare få lov til å være en undrende observatør og å stå litt på sidelinjen. Kanskje være en god lytter for andre som trenger det i blant. Men det å stupe ut i en del av det masende kjasende livet jeg ser rundt meg, og liksom identifisere meg med den ene kulpen og det vannet som finnes der, vet jeg jo egentlig at jeg aldri vil trives med på sikt. 

Men jeg tror virkelig på at ro er den kanskje aller viktigste komponenten i det som kan kalles en «lykkelig» livstilstand. Og ro tror jeg blant annet kan komme med forpliktende valg. Det krever at man bestemmer seg selv for å la valgene være forpliktende. At man faktisk velger å ekskludere noe.

Phhh. Så. Kan eksludere det å eksludere, eller?

Det var som å få et glimt av sjelefred, liksom. Advarsel: følelser, nesten religiøs kaliber

Nå skal du høre.

I går kveld var det det slippfest og konsert med et lokalt lovende band. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta en fest eller holde meg edru så jeg kunne kjøre hjem.

Jeg tenkte både på det og på andre ting mens vi var på vei til konserten, blant annet spørsmålet fra en gammel klassevenninne om å bidra i administrasjonen i en organisasjon i forbindelse med katastrofen på Filippinene, og om jeg skulle sende en melding til kjæresten som jeg ikke riktig viste om jeg hadde gjort det slutt med, eller ikke. Jeg fløt litt rundt i disse tankene, så jeg koblet meg ikke ufllstendig på de andre som jeg var sammen med.

Det var litt ståkete å komme inn på konserten, litt for mange inntrykk, jeg ville egentlig bare tenke i fred og/eller at konserten skulle begynne, så jeg kastet meg ikke ut i verken sosial kjempeinnsats eller alkoholen.

Men det var hyggeilg likevel, for eksempel å treffe min gamle lærerinne som jeg elska sånn, og et par andre gamle kjente er fullstendig i sving med det ordinære livet og fullt påkoblet hverdagslivet.

Konserten begynte omsider. Den var hyggelig, fin og litt melankolsk, men samtidig litt overfladisk og ungdommelig lett. «De er ikke SÅ bra», sto jeg og tenkte kresent vurderende iblant. Sangene er litt for like, og de formidler dem ikke, de er kry og framfører dem. Men det er kanskje sånt man gjør på en releasekonsert.

Jeg var ikke misunnelig. Jeg sto heller der og tenkte at alt dette som folk rundt meg var involvert i, for eksempel å vie livet sitt til å spille i et band, det alminnelige nærsynte livet som de frivillig valgte å begrense sine erfaringer til, det hadde jeg ikke noe behov for å koble meg på.

Jeg følte at i stedet for å prøve mer på å prestere eller representere innenfor noen av alle disse ferdigdefinerte paradigmene, ville jeg heller bare holde meg på utsiden, og betrakte det. Det er jo sånn jeg er - hvorfor skulle jeg ikke bare bli stående her. Det er det som er riktig for meg. Jeg vil alltid se alt fra utsiden uansett. Disse enkeltarenaene er så avgrensa. Så trange.

Og jeg kjente en letthet over å bli frigjort fra sorgen over å ikke prestere på ditt og datt område.  En frihet som gjør meg i stand til å nyte alt det som finnes på avstand uten at jeg selv behøver å prestere.  

Samtidig kom melankoloien over denne mangelen på intenst og uunngåelig engasjement. Over å ikke føle så sterk personlig knytning til noe, over å ikke være redd, ikke henrevet, ikke livredd forelsket, ikke hjertebankende brennede opprørt, ikke trist. En melankoli over frakoblingen. Og en følelse av fjernhet fra de to vennene mine som sto ved siden av, meg, som jeg tenkte at sannsynligvis ikke ville ha så stor glede av om jeg åpnet munnen og fortalte dem hva jeg sto og tenkte på, men ei heller av at jeg sto der og var så taus og forholdsvis lite responsiv til de forsåvidt hyggelige utspillene deres. For mens jeg sto der og skled inn i denne avstandskomforten, la jeg merke til at det folk rundt meg sa, stort sett var mer eller mindre usanne ting som de presenterte med en dertil kraftig dose undertekst som egentlig handlet om at de ønsket fellesskap med dem de sa det til. Strengt tatt latterlig overflødige meldinger som ikke egentlig handlet om noe, men som var ment for å skape et fellesskap i øyeblikket. Det er jo sånn folk gjør. Hele tiden. Den dagligdagse, overfladiske praten har aldri vært ment for å dele informasjon. Vi prater for å kjenne at vi er sammen.

Jeg følte at jeg overhodet ikke hadde plattformen som trengtes for å motta og respondere riktig på sånne meldinger denne kvelden. Langt mindre generere noen selv. Det var som om jeg ikke var påkobla samme nett. Hvis de andre var formaterte nettsider, var jeg skrevet i HTML. Og jeg fikk dårlig samvittighet overfor mine to venner, som jeg tross alt satt veldig pris på å få gå på denne konserten sammen med og som jeg var så glad for å kunne kalle venner.

Jeg dro etter hvert hjemover med en følelse av å ha hatt en lite ambisiøs og passe hyggelig kveld. Søstera mi ringte meg mens jeg satt på bussen til sentrum. Jeg vurderte det ltt, og ringte så tilbake ni minutter etterpå uten å komme gjennom. Sto der på bussholdeplassen og følte meg nesten fri for empati, selv om jeg var ltt urolig for henne. Hun er tross alt - i sin egen forståelse - singel langt på overtid, og med en tendens til å komme med dårlige nyheter. Å være så uberørt av at hun hadde forsøkt å ringe meg en lørdag kveld på tross av det, var litt urovekkende, men også fritt. 

Når jeg nærmet meg hjemme hadde følelsen av å være avkoblet fra alt, avansert enda ett hakk. Som om det ikke betød noe hva jeg egentlig presterte eller noe som helst. Og når ingenting betyr noe for deg selv, når du ikke har behov for å hevde deg lenger, hva blir igjen da?

Andre. Plutselig blir det veldig lett å sette andre før seg selv. For hvorfor skal man drive og fremme seg selv og markedsføre seg selv, finne en etablert arena å hevde seg på, hvis man egentlig bare står utenfor og observerer alle disse arenaene uansett?

Jeg følte meg så rolig, sterk, og helt fri for alt mulig som kunne dra meg ned. Jeg har vært gjennom så mange angster og kriser, jeg har det så bra der jeg bor og med situasjonen min - til tross for at jeg ikke har en fancy eller intellektuelt stilig jobb. Og jeg kjente at nesten ingenting kunne skade meg lenger. Og at da kan jeg jo bare støtte andre, når de sliter med alle disse tingene som kan plage en. 

Etter at jeg kom hjem, malte jeg en vegg mens jeg skrev meldinger med eksen. Eller kjæresten som det muligens var i ferd med å bli slutt med. Og jeg kjente verken sårbarhet, sinne, mistenksomhet, ikke en eneste negativ følelse. Bare lyst til å være varm. Det var så godt. Så lett.

Hva var det for noe? Denne følelsen var virkelig sterk og stor. Jeg hadde noe igjen noe av den dagen etter, men den ble forstyrret og bleknet iallefall mye. Jeg vil gjerne holde den fast. Hvordan kan jeg klare det? 

Men takk for at jeg fikk føle den. 

Medisin mot mismot

Noe som irriterer meg kanskje nest mest med meg selv, er tendensen til å være selvrestriktiv.

iumiumloven:
1 - Jeg kan ikke si noe banebrytende om noen ting, alt er helt sikkert sagt av noen andre før.
2 - Ingen vil være interessert i det jeg skriver, jeg maksimerer bare idiotiske små kriser og innfall i mitt eget hode.
3- Det trengs ikke flere ord i verden, jeg skriver bare for min egen skyld, for å få ut noe som trykker og for å føle meg stilig, innsiktsfull og velformulert.
4 - Jeg bidrar ikke med noe i verden, jeg vil bare flyte med strømmen som nok en tosk som lar det store altomfattende forfallet skje rett foran øynene mine.

muimuimedisin:
1 - Det holder ikke at en ting sies en gang. Hvis du synes det er en tanke som har noe for seg, bør den sies så mange ganger og på så mange måter som mulig.
2- Du vet så godt at det er stappfullt av mennesker der ute som bare trenger at noen sier det de går rundt og tenker - og kanskje ikke er klar over at de tenker det en gang. Noen må sette ord på det for dem! Og dine tanker og ideer kan trigge andres tanker og ideeer. Den sommerfugleffekten kan vi ikke få for mye av.
3 - Hvis det å skrive får deg til å føle deg innsiktsfull, sitlig og velformulert så er det noe du er berettiget til å føle. Hvorfor skal ikke du få lov til å føle deg litt fancy i blant? Og ref alle de tre forrige svarene, du bidrar du med noe bra så lenge du skriver ting som er sant og viktig for deg selv.

Fritt forfall

Noe av det som irriterer meg mest med meg selv, er at jeg har en tendens til å prøve å være normal.

Jeg kommer på det med ujevne mellomrom - når et eller annet vekker meg fra den utrettelige daglige tvangstanken om å holde skrittene innenfor veikanten. Det kan være en karakter på tv som minner meg på det. Hvem som helst. Noen som er modige selv til å stå fram som den de er selv om det virkelig ikke passer inn i bildet av en ordinær og såkalt vellykket vestlig borger.

Kravet om å være normal eksisterer to steder. I verden, og i våre hoder. I utgangspunktet skulle man kunne regne med at kravet i hodet avstammer fra og nogenlunde overensstemmer med kravet i verden. Men det behøver ikke være slik. Hodekravet kan både være en magnifisering av verdenskravet, og en forminskning. Det aller beste hadde selvsagt vært om hjernen klarte å lukke igjen fullstendig for trekken utenfra, passe sine egne saker, i lun fred og ro. Men fornemmelsen om hva andre levende vesener tenker og mener om alt jeg gjør har det med å sive inn gjennom de minste sprekker.

Jeg har alltid kjent en dragning mot det forfalne. Det som ikke forsøker å prestere lenger. Det som innser at det har tapt - og bare er.
En narkoman som har falt utenfor de vanligste samfunnsinstitusjonene, rollene og rutinene. Det er ingen som lenger forventer at hun skal få seg en dugelig utdannelse, lage barnebarn til sin mor eller få et lykkelig familieliv. Ingen som blir fornærmet om hun ikke har med hjemmebakst i juleselskapet. En bygning som er ferdigbrukt og i ferd med å bli tatt tilbake av naturen. Ingen kommer lenger halsende fra butikken med malingsspann etter malingssppann for å rette den opp, holde den ambisiøst glinsende og stivt posert. Den får lov å dø en stille død, og forfallet er uendelig vakkert.

I morges fikk jeg se noen av bildene av narkomane som fotografen Tine Poppe har tatt, og det jeg kjente var en blanding av beundring og misunnelse. En ting er at de er vakre. Det som er bristet, som viser sitt sanne ansikt, er vakkert. Og tegn på medfart og naturlig nedbrytning er vakkert.  I tillegg er det noe modig over å ikke prøve å holde seg innenfor denne runddansen av en livsløgn som samfunnet vårt uansett er. Disse menneskene behøver ikke fortelle seg selv eller noen andre at de fikser alt, at de har kontroll, at alt kommer til å gå bra, at de nye setetrekkene i SUV'en er virkelig komfortable eller at det var hyggelig å møte så mange spennende nye mennesker på event'en i går. For alt har ikke gått bra, de har ikke kontroll, og det vet alle. Og alle vet at det er helt andre ting enn setetrekk og høflig konversasjon med overfladisk interesserte fremmede mennesker de trenger. Akkurat som det er alt annet enn det folk flest trenger. Det er bare det at folk flest fortsatt forteller seg selv den løgnen, at setetrekk og networkingevents faktisk er ganske viktig.

Å tegne misunnelsesalter av samfunnets erklærte tapere vil mange sikkert kalle både virkelighetsfjernt, umodent, egoistisk og latterlig romantiserende. 
Jeg kan ikke skrive under på virkelighetsfjernt uten å ha diskutert hva som er mest virkelig først. Ens egen umodenhet er det i prinsippet umulig å gi en objektiv vurdering av. Men egoistisk kan jeg nok helt sikkert være - dog ville jeg også her gjerne vært med på en diskusjon om hvordan de to formene for egoisme står i forhold til hverandre - den som fører til at du ganske enkelt holder deg utenfor, og den som fører til at du deltar, men hever deg over og foretrekker å ignorere de som velger å stå utenfor. Romantikken vet jeg ikke hvordan jeg skal stille meg til. Jeg vet ingenting om å være narkoman. Jeg vet en del om å prøve å passe inn i et samfunn du bare føler deg utenfor og helst ville rømt fra, men det blir jo umulig å sammenligne med førstehåndskunnskap til bare en av to deler. Jeg vet bare at de som ikke pålegger seg selv å late som noe som helst, i allefall i én forstand er friere enn både meg og deg.

Vise om livet, havet, angeren og hvordan vi kanskje kan få det til likevel.

vi starter ut med brillene på snei

for vi vet det er så lett å finne vei

har verdens største mot og største krav

og seiler uten frykt på kjempehav

så lager vi vår dag av lek og uro

og finner alt vi ikke ventet på

og fylles av en drøm så øm og utro

om noe som vi vet at vi skal få

det var en solskarp dag at vi forsto

at ikke alt vi så for oss besto

så grep vi tak i noe som vi fant

og gjemte varsomt unna det som brant

nå lager vi vår dag av trang og trøtthet

og skyver det vi ville bort og fram

vi henger i et tau av mandagsmorgener

og glemmer oss så ofte som vi kan

vi bærer ingen briller lenger nå

men bærer alt vi makter utenpå

for veien som vi gikk er blitt så lang

og den distansen går vi kun en gang

så lager vi vår dag av trøst og trygghet

og holder fast i alt som er som før

og knuger ømt den gamle bitre bunken

av regninger fra fut og reparatør

så lager vi vår dag av flid og frihet

for alt vi har det lagde vi i lag

og det vi trodde at vi skulle frykte

det viskes bort av nok en nyfødt dag