Tro!

Jeg opplevde en gang at et annet menneske speila alle mine favorittsider - og et par av mine mer hemmelige sider. Det var uhørt deilig. Sånn er vi, sa vi, tøffe, fantastiske, kloke, snille, ville, og vi bryr oss ikke en dritt om hva andre synes. Han speila også den fundamentale pessimismen min. Men han gjorde det hengende flirende fra et kraftig tau av gi faen og la oss bare ha det gøy med hverandre. Han hadde gitt opp. Det kom ikke på tale å tro på noe som kunne svikte. Og han hadde sett mye svikte.

Det eneste han ikke speila, var usikkerheten min. Og idealismen min, som lå i krampe nederst på bunnen av et syltetøyglass med grumsete vann.

Det er ett oppgjør jeg vil ta med deg. Det er ikke lov å slutte å tro på det gode. Det du tror på, bygger du. Det du ikke tror på, lar du dø.

Alt som er monotont er vakkert

Sunn, norsk, syk ungdom

I dag var forfatteren av boka "Krig er gøy" på P2. Jeg ble sittende å måpe i bilen mens han snakka. Jeg trodde selvfølgelig tittelen var fullstendig ironisk. Det er den ikke.
Han er tjueseks år. Han hørtes ut som sytten.

Denne karen sier rett ut at krig er gøy. At det når alt kommer til alt er dét det handler om for gutter på hans alder. Inkludert hans fiender. Han hevder det er sånn, og han aksepterer han fullt ut, at begge sider av striden gjør det for spenningens skyld.
Han har vært i Afghanistan, han har vært leiesoldat, og nå vurderer han å verve seg til fremmedlegionen. (Jeg måtte google Fremmedledgionen. Det er en fransk styrke bestående kun av utlendinger. De var kjent for å trekke til seg pøbler og leiesoldater før - nå er de visstnok en smule mer anstendige.)

Denne guttungen satt på Norges etter min mening beste radiokanal, P2, i beste sendetid og snøvlet fram på sitt tenåringsspråk at han egentlig bare kom på å skrive denne boka fordi andre driver jo og skriver om krig og sånn, ikke sant, og så innrømmer han bortimot totalt ubeslørt at han gir ut boka for pengenes skyld, og at han overhodet ikke har noen annen hensikt med den.

Jeg blir forfjamset og forferda over at han får lov å sitte der og si rett ut at han gir F i høyere etisk motiverte forsøk og gode hensikter - at han rett og slett holder det å reise i krigen som den ypperste form for spenning. Bedre enn ekstremsport, bedre enn å drive hjelpearbeid i farlige områder. Å krige- det er det ultimate. Jeg er paff, sint og skremt. Han framstår som en grotesk legemliggjøring av alt det verste med vestlige samfunn anno 2013. Moralsk forfall, total nihilisme. Og han bryr seg ikke.

Men det slår meg at dette er antagelig noe vi trenger. Idioten viser fram noe som vi alle bør innse. Krigføring trekker ikke til seg de nyanserte, de omtenksomme, de følsomme og reflekterte. Det tiltrekker seg unggutter som har lyst til å skyte med våpen og brøle.
Hva er det da vi driver med? Vil vi dette? Vil vi ha idioter som digger å krige, til å forvalte ansvaret for dødelige våpen i våre gode hensikters tjeneste?

Og tror vi at "de voksne" i uniform er helt annerledes? Offiserene som for ikke lenge siden var virile unggutter selv, som har gått en lang vei og sett og opplevd mye, som sitter bak store bord og legger planene som dagens spirer får utløp for sitt nervøse testosteron gjennom å sette ut i livet?
Jeg lar det stå åpent. Sannsynligvis og forhåpentligvis er det ikke fullt så enkelt. Forhåpentligvis og sannsynligvis finnes det et stort mangfold innenfor den militære verden akkurat som i resten av samfunnet. Og sannsynligvis og forhåpentlig-inderlig-vis er tjueeksåringen en ekstrem variant.
Men jeg er sikker på at han ikke er alene. Og at han finnes, og får lov til å snakke så åpent om hvordan han kriger for Norge for moro skyld, er med på å leglisere umotivert vold.

Denne typen holdninger er kanskje faktiske, virkelige. Og kanskje et "naturlig" villskudd på utviklingen. Men det er uanstendig, uansvarlig, og ufyselig å la det stå uimotsagt. Å som denne gutten ikke overhodet vise tegn til å ville det gode engang, men med åpne øyne bidra til det helvetet som krig er, for egen underholdnings skyld, det er sykt, det er råttent og det er fornedrende om alle andre i uniform som forsøker og ønsker å gjøre noe riktig.

Hva i all verden er en partner for noe?

Det kan ikke være sant at det er én måte å være par på.
Nei, altså ingen har vel noensinne påstått det heller. Men vi snakker jo om det, parforhold, som om det var én ting. En felles ting.
Men det er det jo ikke!
Hvordan i all verden kan Petra gi meg råd om forhold når Petra er en annen person?
Hun har én måte å ha forhold på, jeg kan ha en helt annen.

To personer kan være sammen fordi de:
Er lekekamerater
Er gode samarbeidspartnere
Er lidenskapelig oppslukt av de samme tingene
Er lidenskapelig oppslukt av hverandre
Møttes på et tidspunkt da det passa ganske bra å bli sammen med noen
Består av en som liker å støtte, og en som trenger å støttes
Består av en som liker å kontrollere, og en som liker å kontrolleres
Er like temperamentsfulle og gir hverandre motstanden de vil ha
Begge sier lite og liker best å ha det stille rundt seg
Begge liker youghurt og kornblanding til frokost

Og så leser vi bøker om parforhold og innbiller oss at det finnes fasiter?
Seriøst.

Viktig + verdsatt kunnskap = skolefag

Fagene som det undervises i på den norske skolen, har eldgamle røtter. Kristendom, skriving, lesing og regning var fagene som sto nedfelt i Norges første skolelov, fra 1739. Samtlige har bestått fram til i dag - med noen variasjoner. Det på tross av at verden og vår kunnskap om den har endret seg radikalt. Henger vi med i utviklingen?

Samfunn liker stabilitet. Og etablerte vaner kan være fordelaktige å opprettholde, både av hensyn til vår identitet som samfunn og av rent praktiske grunner. Fagene som undervises på skolen i dag er opp igjennom historien blitt godt befestet som verktøy i måten vi organiserer samfunnet på, og derfor er de nødvendige å undervise i for å kvalifisere oppvoksende generasjoner til å ta del i det samme fellesskapet. De gjenspeiler på den ene siden hva som ansees som de viktigste verktøyene for å fungere ute i verden, og på den annen side enkle, grunnleggende startpunkt innenfor fagområder som er høyt utviklet og verdsatt blant oss.

Ta språket, for eksempel. Siden menneker har utviklet språket og benytter det til å kommunisere hele tiden, er det nyttig å lære bort noen felles normer for hvordan vi kommuniserer skriftlig. I tillegg legger elementær språktrening grunnlaget for å studere mer avanserte avarter og språklige krumspring som har utviklet seg i vår kultur, som dikt, noveller, romaner og sonetter - for de som senere får interessen for den slags.

Mattematikk er en grunnleggende byggestein for alle de praktiske og tekniske sidene av vår sivilisasjon, og en åpenbart nyttig ting å begynne å lære allerede fra barnsben. De enkleste bestanddelene av mattematikken er dermed tilrettelagt som pensum allerede fra første klasse. En folkeliggjøring av en disiplin som ultimat sett er uhyre komplisert og i siste instans setter oss i stand til å løse imponerende komplekse problemstillinger - for de som senere ønsker å gå den veien.

I naturfag lærer elevene  om seg selv og hvordan kroppen fungerer - og lærer dermed å ta godt vare på seg selv og å forebygge sykdom. En kjempeviktig grunnleggende kunnskap som alle i vår privilgerte del av verden får et minimum av, og som noen tar videre med seg inn i medisinstudier. 

Men hvorfor er det innenfor naturfagen nesten utelukkende kunnskapen om materien vår, kroppen, vi skal få innblikk i? Vi lærer at det er lurt å spise grønnsaker allerede fra barnehagen av, men at det er sunt å prate om hvordan man har det, at klare mål gjør oss i bedre stand til å ha framgang, at gruppetendenser får oss til å svare feil selv om vi vet hva som er riktig -  disse tingene får vi kun innblikk i hvis vi er heldige.

Psykologi er læren om hvordan vårt viktigste organ og den ikke-materielle siden av oss fungerer. Hvorfor vi er som vi er, og hvorfor vi har det som vi har det. Er ikke dette kunnskap som vil kunne bety enormt mye for våre liv, hvordan vi tar vare på vår egen psykiske helse og hvordan vi som samfunn kan fungere bedre?

Det kan kanskje være fristende å innvende at dette bare er sunt folkevett. At man må regne med at vi får tilsttrekkelig kunnskap om sånt fra våre foreldre og andre i våre omgivelser.Men det de fleste som begynner å lese litt grunnleggende psykologi oppdager, er at det er mange funn i denne vitenskapen som tyder på at nettopp våre første innskytelser og vårt "sunne folkevett" og våre mest naturlige reaksjoner ofte ikke bare er feil, men også kan være direkte skadelig.

Vi snakker om et fagfelt som er ungt i sammenligning med for eksempel medisin, men det har utviklet seg raskt. Man kan i dag si veldig mye med veldig stor sikkerhet om hva som påvirker oss psykologisk - på samme måte som man for femti og hundre år siden kunne si mye med stor sikkerhet om hva som påvirket oss fysisk. Alt man trodde om kroppen da var ikke riktig - men man visste mye. Alt er ikke hugget i stein innen psykologien, men det er det ikke i noen vitenskap, og man vil aldri slutte å finne enda mer eksakt kunnskap om årsak og virkning. Men skal man unnlate å spre den kunnskapen man har lyktes i å oppnå, av den grunn? Psykologi har direkte konsekvenser for absolutt alt vi som mennesker foretar oss. Er det mindre nyttig å få innblikk i den mest grunnleggende kunnskapen innen dette feltet, enn å lære å konstruere geometriske figurer?

Menneskene kan å fly. Og vi vil aldri lande igjen.

Vi blir alle født et sted. Altså, sånn sosiokulturelt. Vi vokser opp i en dal av holdninger og tradisjoner som stammen vår har bygd opp rundt oss, som trygge avgrensninger vi kan holde oss innenfor. De forteller oss hvem Vi er og hvem diverse varianter av De Andre er, hva verden utenfor betyr for oss, hvor viktig det er med riktig kosthold kontra rik kunst, hva Vi tenker om hverandre og hva slags bedrifter Vi gjør. Hadde vi ikke som nyfødte og nakne hatt disse avgrensningene, disse åsene som stenger for utsikten til resten av verden, hadde vi antagelig hatt store problemer med å organisere, og forholde oss til all informasjonen vi ville være bestrålt med. Som om det ikke var nok å få vite at det fantes en verden utenfor mors mage. Og de fleste mennesker foretrekker - i allefall når vi etter en tid har blitt vant med å oppholde oss på ett sted - å holde seg til étt sett med regler. I den samme dalen. Folk har oftest en iboende trang til å være trygge. Da er det godt at man kan holde seg innenfor kjente omgivelser og paradigmer, og treffe mennesker man snakker samme språk som. Det resulterer i at man gjennom et liv beholder grovt sett de samme holdningene, er engasjert i omtrent de samme sakene og føler seg hjemme i omtrent det samme miljøet. 

Stedet vi blir født på legger jo også et viktig grunnlag for hvilke veier vi kan komme til å få øye på. I utgangspunktet er vi avhengig av at noen viser oss at det i det hele tatt er mulig å forflytte seg. Men når vi først har fått forsøke å bevege oss ned en vei og opplevd at det er mulig å endre perspektiv fra der vi først var, åpner det seg straks nye muligheter for veivalg. Vi prøver en ny, og kommer snart til enda et veikryss og får øye på landskap vi ikke så tidligere.

Vi oppdager kanskje et skolefag vi har anlegg for og som vekker glød i oss. Kanskje vi møter personer som lærer oss noe om et tema vi ikke ante noe om. Kanskje vi oppdager sider ved oss selv vi ikke var klar over eller leser en bok som endrer vårt syn på verden. Flere nyanser og detaljer beriker kartet vårt, utvider det i flere retninger og vi får et rikere inntrykk både av verdens sammenheng og usammenheng.

Og den første gangen vi virkelig får se et glimt inn i en helt ny dal - hvor det finnes flere måter å se verden på enn den vi selv har lært - kan være skremmende. Vi møter solk som er radikalt uenige med oss. Som fortelelr oss noe foreldrene våre ikke har fortalte oss, og som forandrer alt - hvis vi aksepterer det som sant. Og vi blir utsatt for valget - skal vi åpne oss for tanken om at alt vi trodde var sant, kan være feil? At det i beste fall kunne være ufullstendig? Det er et stort spekter av mulige utfall fra et slikt dilemma.

De siste par tiårene har det blitt mer og mer selvfølgelig å anbefale for unge mennesker at man ikke hører for mye på hva andre mener om hva man skal ta seg til, men følger sin egen vei. Akkurat det kan nok tolkes på så mange vis. En vei kan også være et ønske om å ikke bevege seg for mye. Om å bli på stedet hvil. 

Jeg har instendig forsøkt å finne nettopp den veien som var min. Men jeg har aldri likt å holde meg lenge i en dal. Jeg har alltid følt at jeg må videre. Jeg har bevegd meg fra den ene til den andre - jeg har gått på mange veier. Og når jeg har kommet over et pass og inn i en ny dal, har det noen ganger vært forfriskende herlig, noen ganger spennende og på grensne til skremmende, men alltid interessant. Å se at det finnes andre perspektiver, har alltid vært livgivende.  Men jeg har alltsi vært usikker på hvor jeg skulle ende opp. Hva lå i enden av min vei? Jeg har lett og lett. Jeg har prøvd å unngå å gå to ganger på den samme veien, men har likevel følt at jeg har gått i ring. Jeg har blitt utålmodig og tatt avstikkere - løpt ut i grøfta og over til neste vei før jeg kom til veikryset. Og jeg har ikke blitt fornøyd. Vissheten om alt det andre som finnes gjør det umulig å stå stille. Og jeg har utallige ganger spurt meg selv hva som var galt. Om jeg bare hadde et defekt kompass. Om jeg egentlig trengte noen til å tvinge meg til å holde retningen. Om jeg trengte noen til å bestemme hvor jeg skulle stanse.

For et år siden lærte jeg for første gang å fly. På ordentlig. Jeg svevde 600 meter over bakken i et skianlegg, med vind som suste tvers igjennom meg. Jeg hang i en sele under en paraglider. Å bevege seg uten motorisert hjelp i løse luften, og styre dit man vil mens man betrakter alt ovenfra, ga meg en egen type mestringsfølelse og frihetsfølelse som gjorde meg høy. Når jeg hadde landet, og snurpet sammen paragliderskjermen til en rosett som lignet en overdimensjonert knallrød brudekjole, presset jeg meg selv og brudekjolen inn i det lille gondol-egget, og sang "up where we belong" hele veien opp til toppen igjen. 

Vi har blitt fortalt at vi ikke skal ha en fragmentert, multippel og variert oppfatning av verden. Vi skal ha en! Det er jo det alle rundt oss har. ( Eller iallefall virker som de har. ) Vi skal finne og forsone oss med et verdensbilde som vi forfekter forholdsvis konstant overfor omgivelsene, og som de dermed kan vite at vi forfekter. Vi skal finne vår vei, og så skal vi ende opp i vår dal og stemme på vårt parti. Problemet er bare at i 2013 svever vi alle sammen. Og vingene våre heter internett. Ingen er lenger forskånet fra å se hele verden på en gang.

Oppdriften består av informasjon, og den vil ikke forsvinne. Bakkekontaken og det trygge, snevre verdensbildet er long gone. Uansett hvor tung du prøver å bli vil du ikke klare å glemme utsikten der oppe fra. Da er det like godt å akseptere det at vi flyr rundt over fjelltoppene, over alle stiene og dalene, og betrakter dem fra avstand, der de ligger i all sin forbløffende variasjon og fascinerende motsetninger. Og jeg vil heller studere hele spekteret av innfallsvinkler og erkjenne at de eksisterer hver eneste dag, enn å late som jeg ikke ser det jeg ser.

Død over klimaangsten

Jeg stemmer for å gi krisen og angsten fingern.

Jeg hater å være redd. Jeg er ikke det til daglig, og ikke sånn at det gjør vondt, men jeg tror på FNs klimapanel, og de sier ting som gjør at jeg har god grunn til å være redd. Om ikke for mitt eget liv, så for den angsten for eksempel mine barn - hvis jeg velger å få noen - kan komme til å oppleve. Men det er én befriende tanke som gjør at jeg på tross av elendigheten stort sett har det veldig bra, og det er følgende: Det hjelper ingen at jeg blir redd. Verden blir et litt dårligere sted, ikke et litt bedre sted, av at én person til har det fælt. Jeg kan gi demonene fingeren, for de har ingen funksjon. De er oppsagt.

Jeg las en bok engang skrevet av en mann som hadde fått kreftdiagnose og hadde omtrent et år igjen å leve. Det han gjorde når han fikk beskjeden, var å reise på turne og fortelle så mange mennesker som mulig at det viktigste i livet er å ha det gøy. Jeg tror fra dypet av min sjel at han hadde rett. Hvis vi som har de fleste premissene på plass for å ha det godt ikke nyter livet, hva er da poenget med alt det vi gjør eller ikke gjør for å gjøre verden til et bedre sted?  Så med god samvittighet - faktisk mener jeg nesten at jeg er forpliktet til det - nyter jeg livet så godt jeg kan. Men jeg ser ikke noen motsetning mellom det og å være innstilt på å ta en seriøs dommedagsspådom på alvor. Det ene er faktisk helt nødvendig for å klare det andre. 

Vi mennesker har en viss tåleevne, en viss robusthet - også psykisk. De fleste opplever lengre eller kortere perioder med harde mentale belastninger i løpet av livet. Men de fleste klarer seg bra i det lange løp.  Belastningene er innenfor det vi kan kalle normalen, eller det spenn vi har fleksibilitet til å klare. Det ligger i vår natur som art å takle det, og klare å komme oss videre. Det er en del av genpakken som evolusjonen har gitt oss.

Noe vi ikke er så godt genetisk utstyrt for å takle, er nettopp dette vi opplever nå. Å bli stilt til ansvar for noe vi ikke har fortsått eller riktig visst hvordan vi skulle unngå. Ingen av oss har jo ønsket å påføre naturen skade, og de færreste av oss føler at vi har gjort noe graverende galt. Likevel skal vi liksom dele ansvaret.
Sannheten er jo at årsakene til vårt store, felles problem er mange, mange, og spredt ut over forholdsvis lang tid og enormt mange mennesker. Vi kan ikke peke på en og si "du har gjort mest! Du må begynne!" Vi må tåle at resultatet er avhengig av at hver og en av oss viser vilje.

Genetisk egenterror

Det vi ser av klimaprognoser nå for tiden er så alvorlig at vi egentlig er berettiget til å ha panikk alle sammen. Vi kunne fint ha løpt rundt og veivet med armene uten at det hadde vært som soe som helst merkelig med det. Det faktumet vi har fått servert temmelig klart og tydelig i mange år nå, er til syvende og sist at menneskeheten kan være i ferd med å grave sin egen grav. Men vi løper jo vitterlig ikke rundt og krasjer med hverandre i villfarelse fordi! Vi har derimot en forholdsvis distansert tilnærming, kan man vel si, noe som nok på mange måter er bra. En menneskehet i full panikk er nok ikke noen spesielt god problemløser. Det ville nok snarere vært nok et pikant problem. Og vi har genmateriale for å unngå den slags dumheter. Så som de godt fremavlede og sosialiserte mennesker vi er, så leser vi i stedet nyhetene med omtrent samme vinkel i nakken  som før, leser ting inni oss, tenker litt på det, og så legger vi avisen fra oss, eller lukker nettleseren, og går og gjør noe annet. Vi er vant til at det står mye fælt i avisene, og ingen har noen gang før forventet at vi skulle reise oss opp i affekt, veive med armene, straks gå ut og snakke med naboen eller reise sprenstreks til Stortinget for å demonstrere av den grunn. Nei, da er det bedre å sitte i ro og vente til neste avis kommer, så får vi se hvor ille det er blitt da. (Når det blir ille nok skal vi nok reise oss og gjøre noe ser du. Iallefall være med i et tog, hvis noen andre starter et. )

For selv om vi la fra oss avisen, vet vi innerst inne at noe er alvorligere enn før. Og det plager oss at vi ikke gjør noe annet enn å legge fra oss avisen.

Homo fjasens

Den vanskeligste delen av det å løse klimaproblemene, er nettopp det at en hel verden må takle det å ta denne informasjonen innover seg. Miljøproblemer er et så til de grader lite sexy tema, så trist og trasig, noe det bare er knyttet pekefingre, vond samvittighet og dårlige utsikter til. Velfungerende mennesker går ikke rundt og har slike spørsmål i bevisstheten. Da styrer vi heller unna, og tenker på noe annet. Naturligvis! Vi er jo i kollektivt sjokk. Det tok tid å få folk til å tro på at verden ikke var flat også.

Men vi står foran et faseskifte: Vi er i ferd med å overvinne angsten og den hemmende krisen, og komme over i handling. Vi lærer oss å slappe av og være glade for det vi har, samtidig som vi tar alvoret inn over oss. Vi kan fjase og feire samtidig som vi redder oss selv og barna våre fra den visse katastrofe. Vi må befri oss selv fra den dårlige samvittigheten som får oss til å se vekk - og heller begynne å gjøre noe.

Min jobb er å gjøre det jeg kan i mitt lille liv, mens jeg virkelig nyter og setter pris på de godene som er skjenket meg her jeg sitter i verdens deiligste lille land. Jeg kan ikke på langt nær nok om sammenhengen mellom mine vaner, samfunnsøkonomi, internasjonal politikk og temperaturen på kloden, til å vite hva som er de beste og viktigste tiltakene. Det må noen andre fortelle meg og overbevise meg om. Jeg har ikke noe annet valgt enn å stole på at de som har kompetansen til det, trer fram i debatten og formidler godt slik at de riktige tiltakene får oppslutning og til slutt ser dagens lys. Men jeg må gi min støtte til dem. Og jeg kan tørre å prate om det, for alle vet det egenltig. Vi må bare flytte det fra bakerst i bevisstheten til fram til pannbrasken og snakketøyet. Vi vet det alle sammen, og vi må vise politkerne at det er dette som er det viktigste. Og når vi snakker med den klimaskeptiske naboen får vi bare forsøke å gjøre det uten å skremme henne så voldsomt at hun rømmer med neste charterfly til syden. Vi må fortelle henne at det går greit- det er bare å begynne å gjøre noe med problemet. Monsteret slår sprekker i det øyeblikk vi griper tak og begynner å jobbe mot det.

Den kvalmen

Så nå har jeg skrevet det jeg ville formidle. Åpenbart et forsøk på å lette min egen samvittighet litt, mens jeg venter på de gode tiltakene jeg så dyrt og hellig har lovet at jeg skal innrette meg under. (Håper ikke jeg må skrote motorsykkelen min.) 

En kort pause for å sjekke mail gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å gå tilbake til å skrive om dette alvoret. Tanken på det gjorde meg litt kvalm faktisk. Jeg vil heller være morsom enn alvorlig. Folk liker ikke alvorlige mennesker. Det er det som er litt av problemet.
Men når jeg nå har skrevet dette og gjort jobben, så skal jeg gå og gjøre noe jeg liker. Og så skal jeg glise fra øre til øre neste gang jeg blir presentert for en mulighet til å gjøre et klimavennlig valg. I mellomtiden skal jeg fjase.